Sur.

Lurer på om jeg ikke er litt sur i dag. Sinna kanskje. Lei. Frustrert. Trøtt. Negativ. Definitivt negativt. Det er mørkt ute. Bente er på sydentur. Tiina ar fått seg en ny "baby", Roger har fått seg gitar, brillene mine er møkkete, jeg er lei av vinteren, og sur.

Lurer på om jeg skal få meg noe jeg og. Lurer bare på hva. En hobby. Bedre plass kanskje. Har vridd hodet mitt for å finne en plass å sette symaskinen. Og ønsker meg to stoler i stedet for to seteren på stua. Så hadde det om ikke annet blitt mer luft her inne. Og lettere for de som liker å sitte å se på tv, nå må de jo søren ta meg snu hele sofaen.

Jeg er lei av å bo trangt, lei av å ha dårlig råd, av regninger og utgifter, ting som går i stykker, mennesker som trenger nye briller og nye tenner og kanskje en bil eller to.

Heldigvis har jeg en katt.

Puffet ris i John Allansgate nr 5

I det siste har jeg tenkt litt på det der med barndom. Min barndom. Og hatt noen tanker om å skrive ned mer om den. Kanskje lage en liten bok. Av og til husker jeg mye, andre ganger lite. Noen ganger tenker jeg at jeg skal lage meg en stikkordsliste, notere ned etterhvert som jeg husker noe og så skrive litt om de enkelte tingene og så glemmer jeg det igjen. Hvorfor er det sånn. Stress sier min kjære, du har for mye år sortere ut og tenke på. Og det er jo sant. Derfor jeg begynte denne blogg greia også. For å sortere litt. Men, forleden dag husket jeg på den første gangen jeg spiste puffet ris med jordbær og melk på. Hos min søster Kari i John Allansgate nr 5. På kjøkkenet sammen med Hilde og Stein Arve. Husker lukten, husker smaken, husker stedet. Ikke hva slags bord de hadde eller stoler. Men husker kjøkkenskapene. Et godt sted å være. Og puffet ris med jordbær og melk på er faktisk ganske godt.

Lørdager

Jeg kan ikke forklare hva det er som er så dyrebart med lørdager. De er dyrebare, og de går så alt for fort. Og jeg rekker liksom ingen ting på lørdager. I dag for eksempel skulle jeg klippe håret mitt. Jeg trenger å klippe håret mitt, det er en trist litt for lang greie. Men har jeg klippet håret mitt, nei. Jeg har ikke det. Det jeg har gjort er å rydde på terrassen og betalt regninger. Det er alltid så morsomt å betale regninger på lørdager. I sær lørdager etter lønning, så rekker man ikke riktig å se engang at det er kommet inn lønn før den er borte igjen. Av og til ønsker jeg at jeg var skikkelig rik.

Bare uheldig, eller steike spike spinna gal...

4 ulykker på to måneder, ja det er faktisk i meste laget. Jeg må innrømme det. Ikke før har minstemann grodd sammen etter en ulykke så er han ute på en ny. Det er etterhvert begynt å bli ganske flaut. Og slitsomt både for ham og oss andre. Av og til undres jeg hvordan han får det til, og tenker hver gang jeg ser de ringer fra skolen, at å nei, ikke nå igjen!!!!!
Vi startet året med at han raste inn i en murvegg i gymsalen i full fart, med det resultatet at han slo av en bit ytterst på skulderen. Neste skade var en forstuet ankel på fotballtrening, påfulgt av en fallskade med hjernerystelse som resultat på skolen, og nå til slutt en kneskade etter hopping i slalombakken. Nok en uke på krykker. Og nok en hoderysting eller to av skolens sekretær som syns det er så utrolig forferdelig med den sønnen min som hele tiden tasser rundt på krykker og med et eller annet bandasjert.

Søndag ble da litt av en opplevelse, jeg hadde vært syk hele helgen, og hadde nettopp karret meg ut av dusjen i et forsøk på å restituere meg selv da telefonen ringer og en opphisset mann kunne fortelle meg at sønnen min var blitt skadet i skibakken, og sendt med ambulanse til sykehuset. Mer fikk ikke jeg med meg. Det var liksom å nei, hva gjør jeg nå, helt i svima og ikke i stand til å kjøre bil surrete i hodet som jeg var. Heldigvis, fikk nå en til å kjøre meg til legevakten og ta i mot det skadde barnet. Hvorpå vi ble sendt frem og tilbake fra røntgen med en mor som knapt klarte å holde seg på beina på slep. Og med sure ansatte som ikke kunne forstå hvorfor mor selv ikke ville trille rundt med sin skadde sønn mellom røntgen og skaden, ikke bare en men to ganger.
Heldigvis, ingen brudd. Skjønt første legen som så på bildene konstanterte at her var det stygge brudd i kneet, gutten måtte legges inn og det straks. Neste lege kunne fortelle at neida, det er bare voksestreker, jeg måtte belage meg på å kjøpe nye bukser, forøvrig kunne jeg få lov å ta gutten med meg hjem.

Gamle bilder.

Jeg har lånt min mors gamle albumer, det vil si to stykker, og nå har jeg scannet sikkert hundre bilder. Det er egentlig ganske spennende. Mange av bildene er så små at man nesten ikke kan se hvem som er på dem, så det blir som å se bildene for første gang. I tillegg gir de bilder av en helt annen verden enn den vi lever i i dag. Det er også spennende. Man lærer noe nytt om mennesker man trodde man kjente godt.