Bare uheldig, eller steike spike spinna gal...

4 ulykker på to måneder, ja det er faktisk i meste laget. Jeg må innrømme det. Ikke før har minstemann grodd sammen etter en ulykke så er han ute på en ny. Det er etterhvert begynt å bli ganske flaut. Og slitsomt både for ham og oss andre. Av og til undres jeg hvordan han får det til, og tenker hver gang jeg ser de ringer fra skolen, at å nei, ikke nå igjen!!!!!
Vi startet året med at han raste inn i en murvegg i gymsalen i full fart, med det resultatet at han slo av en bit ytterst på skulderen. Neste skade var en forstuet ankel på fotballtrening, påfulgt av en fallskade med hjernerystelse som resultat på skolen, og nå til slutt en kneskade etter hopping i slalombakken. Nok en uke på krykker. Og nok en hoderysting eller to av skolens sekretær som syns det er så utrolig forferdelig med den sønnen min som hele tiden tasser rundt på krykker og med et eller annet bandasjert.

Søndag ble da litt av en opplevelse, jeg hadde vært syk hele helgen, og hadde nettopp karret meg ut av dusjen i et forsøk på å restituere meg selv da telefonen ringer og en opphisset mann kunne fortelle meg at sønnen min var blitt skadet i skibakken, og sendt med ambulanse til sykehuset. Mer fikk ikke jeg med meg. Det var liksom å nei, hva gjør jeg nå, helt i svima og ikke i stand til å kjøre bil surrete i hodet som jeg var. Heldigvis, fikk nå en til å kjøre meg til legevakten og ta i mot det skadde barnet. Hvorpå vi ble sendt frem og tilbake fra røntgen med en mor som knapt klarte å holde seg på beina på slep. Og med sure ansatte som ikke kunne forstå hvorfor mor selv ikke ville trille rundt med sin skadde sønn mellom røntgen og skaden, ikke bare en men to ganger.
Heldigvis, ingen brudd. Skjønt første legen som så på bildene konstanterte at her var det stygge brudd i kneet, gutten måtte legges inn og det straks. Neste lege kunne fortelle at neida, det er bare voksestreker, jeg måtte belage meg på å kjøpe nye bukser, forøvrig kunne jeg få lov å ta gutten med meg hjem.