Til min far

Ei hand å holde i, et hjerte som banket for meg, tusen minner bak bilder i et album, verden blir ikke den samme uten deg. Allikevel årene og tiden går videre, vi blir alle til støv i en bok, i minnenes verden, du vil alltid leve videre, alltid følge oss videre på veien vi tok. (Heidi 18.mars 2011)


Ikke ofte jeg skriver "dikt" men følte for det i dag. Har mistet så mange de siste årene, mennesker som betydde mye for meg. Og særlig min far. Han var ei hand å holde i, og hadde et hjerte som banket for meg. Jeg var "litjtausa" hans, og vi bytta "nase". Han luktet så rent og godt bestandig, og jeg var så uendelig glad i ham. Selv om han ikke var uten feil og mangler så var jeg glad i ham på en måte som jeg ikke har vært i noen andre. En kjærlighet for far, en for mor, en for mine barn og en for mine søsken, en for min kjæreste og mine stebarn, og også for mine venner og deres familier.

Andre mister også sine, og jeg sørger for dem også. Så dette diktet var kanskje like mye for Jarlaug, mamman til Signe, og for Inga, min søsters svigermor. To fantastiske damer som jeg har vært så heldig å kjenne. Jeg glemmer dere aldri. Og takk for hver en trivelig stund, for all latter og glede. :-)

Tanker i tiden....

Nå om dagen er det mange tanker som flyr igjennom hodet mitt. Vi "bor" i et oppussingsprosjekt, i allefall gjør jeg det, når jeg ikke er hjemme hos meg selv, og det er egentlig ganske krevende. Det er krevende med to hjem og det er ikke minst krevende å holde to hjem ryddige. En annen ting som opptar meg er utfordringen diabetesen gir meg. Eller kanskje er det noe annet, jeg burde nok hatt en tur innom legen og fått tatt de "vanlige" kontrollene. I tillegg pådrar jeg meg forkjølelser og andre uhumskheter som gjør at hodet ikke fungerer som det skal. Nå skulle en tro at det å jobbe med åtte ett og toåringer, ikke krevde all verdens tanke virksomhet, men det gjør faktisk det. En må tenke over alt en sier og være i forkant hele tiden for at dagen skal bli best mulig for disse små. Samtidig har jeg "ansvar for" en og noen ganger flere studenter også som har krav på tankene mine og god oppfølging i hverdagen. Og alle disse små og store menneskene gjør mitt liv til et spennende sted. Men akkurat nå er jeg så sliten.... og syns så synd i meg selv, og føler meg som verdens mest egoistiske menneske. Fordi jeg har alt hva noen kunne ønske seg. Et sted å bo, mat, vann, toalett, dusj, klær, en jobb, en fantastisk flott familie. Verdens beste sønner. Mange som viser at de bryr seg. Og tankene mine går til alle i Japan som ikke har alt det her lenger. Mennesker over hele jorden som ikke får dekket primærbehov som mat, vann, klær, et sted å bo, og ikke minst trygghet.

En blomst til deg :-)

Det er mange jeg gjerne skulle gitt en blomst, og helt sikker deg som leser dette. :-)