Hvordan knyttes historiene våre sammen.

Slekt skal følge slekters gang heter det i en av våre kjære julesanger. Og de gjør jo det, men hvor mye får vi som kommer etter med oss av våre forfedres egenskaper. Min søster påstår jeg ligner min tante Tordis Ikke av utseende, men av væremåte. Og min bestefar mente at vanskeligheter er til for å overvinnes. Og jeg tror det er viktig at man tenker det. Hjelper vel fint lite og sette seg ned og gi opp. Viktig å se etter løsninger og finne måter og veier å gå videre på.
Jeg kan tegne, i allefall litt, men er veldig dårlig til å sy. Noe min tante Tordis, min mor, min mormor, og min søster derimot var veldig gode på. Min mormor jobbet som sydame, i tillegg til å passe hus og hjem for seks barn, en mann, en svoger, en flokk høner og noen kalkuner og sikkert en gris også. Min mor er full av beundring over sin mor, og jeg er ikke noen mindre beundrer av min egen.
Tante Tordis sydde også klær. Og mange andre ting. Hun sydde puter og gardiner, trakk om møbler og var i det hele tatt en veldig spennende dame. Hun døde da hun var 63 og jeg har savnet henne veldig. Tenk om hun kunne fått levd. Det ville betydd mye.

Men som sagt sy..det er jeg ikke god på. Allikevel kjente jeg hvordan panikken bredte seg da jeg oppdaget at symaskinen min ikke fungerte lenger. Død. Virket ikke. Ville ikke sy. Sukk. Så lykken var stor da symaskinen var blitt reparert. Og jeg kan hente den ganske så snart. Så nå lurer jeg litt på hva jeg kan finne på med den. Jeg syns applikering er morsomt. Det trives jeg med å jobbe med. Og har stor sans for ugler. Tror jeg må jobbe litt med saken.

Oldemor Berit Marie, og tante Svanhild.

Berit Marie Husebys 80 års dag. Litj pia er min tante Svanhild.

Her er et bilde av min Oldemor Berit/Beret. Som jeg vet veldig lite om. Selv om jeg har hørt noen historier, så sitter de ikke under huden på meg, slik burde jeg kanskje fått noen andre til å fortelle. Kanskje noen av tantene mine eller onklene mine på min fars side kunne fortelle. Av åtte søsken er det fortsatt fire av dem i live. Og, de er veldig gamle alle sammen.

Jeg var ute og kjørte i sted, Simen som trengte skyss til butikken, og vi snakket om historiene som forsvinner. Ikke bare om hans egne besteforeldre, om de ikke skrives ned, men også mange andre historier om andre mennesker. Ved å legge inn bilder til navnene, historier om levde liv så lever menneskene på noe vis videre.

Jeg har aldri møtt min mormor Tora Mathilde, og heller ikke min oldermor Berit i Bukta. Også kalt "Bæsta ni bukten". Men jeg følte likevel at jeg kjente dem, min mor fortalte så mange historier. Og nå sitter jeg og lurer på hvorfor de ikke ble skrevet ned. Hvordan trodde jeg at jeg skulle klare å huske alle detaljene. Og av en eller annen grunn er alle bildene jeg har i hodet mitt i svart hvitt. De fins ikke i farger. Kanskje fordi jeg bare har sett sort hvitt bilder av dem.

Min bestefar derimot fins både i sorthvitt og fine farger som Kjell Aukrust så fint beskrev det en gang. Og i mitt  hode fins et bilde av en travel mann i grå bukser og med svarte slagstøvler. Og bukseseler. Og enten var han på vei et eller annet sted, eller han satt med regnskapet til Thevik, eller leste avisen, så på tv og hørte på radio. Samtidig. Oppe i disse minnene fins også Tor Erik. :-) Som gjerne slo av radioen for å spille plater, til bestefar sin store irritasjon.

En tenker.

Mobbing

"Som foreldre er vi ansvarlige om barnet vår blir mobbet, eller er en mobber. Ikke bare den som blir mobbet får livet sitt ødelagt. En slik destruktiv adferd er også ødeleggende for den som mobber og kan forfølge vedkommende på ulike måter senere i livet. Stopp mobbingen nå!!!"

Denne la jeg ut på facebook siden min i morres etter å ha tenkt masse over en samtale jeg hadde med en venninne i går. Sønnen hennes blir mobbet i skolen, og på fritiden, og omgivelsene toer sine hender. Jeg sitter igjen med følelsen av at noen forsøker å fortelle gutten og familien hans at han fortjener å bli mobbet, og jeg kjenner jeg blir trist langt inne i meg selv. Barns adferd er en ting, men voksne burde vite bedre. De burde vite at mobbing ikke bunner ut i at noen fortjener det. Hvorfor noen velger å mobbe andre kan jeg ikke fortelle. Men mobbere opptrer som oftest i flertall, og ikke en alene, så da er det nærliggende å tro at den som mobber har behov for å markere seg som leder, som betydningsfull og viktig ovenfor en eller flere andre, og da velger seg noen å plage for å markere seg på den måten.

Jeg har opplevd at flere av sønnene mine har blitt mobbet på skolen. For den ene medførte det at han fikk store psykiske vansker, og han vegret seg for å gå på skolen. Selv i dag gir det å gå på skolen ham store vansker og han mestrer ikke skolehverdagen. Den andre har taklet det på en annen måte. Kanskje fordi han fikk god hjelp og støtte hos en ansatt i barne og familietjenesten. En som i utgangspunktet var tatt inn for å lære gutten sinnemestring, men som viste ham forståelse, og tok det han fortalt på alvor. En annen enn mamma, som i slike situasjoner helst blir inhabil. Mammaer skal tro på og forstå. Det som er betydningsfullt er at noen andre tror det man forteller.

Og årene har nå gått, og jeg har ikke inntrykk av at han mobbes i skolen lenger. Han sliter med sykdom, men trives ellers godt og gleder seg til skolehverdagene og går dit til tross for sykdom. Verre er det blitt med ham som var plageånden på barneskolen. I dag er det han som strever, som opplever lærere som ikke liker ham, som må leve med at medelever skyver ham i fra seg. Kanskje burde jeg glede meg over det, men nei. Jeg tenker at hvis vi hadde blitt hørt og mobbesaken tatt tak i så ville kanskje ikke bare ett barn vært "reddet" men flere med. Også ham som mobbet, og som i dag må leve med vissheten om at han ødela barneskoleårene for både en og flere medelever. Og som nok vet at i voksen alder vil hans adferd som barn slå tilbake på ham.
Tenk om noen voksne som stod ham nær hadde tatt hans adferd på alvor og søkt å hjelpe ham bort fra den destruktive adferden, ødeleggende ikke bare for andre, men også for ham selv.
I en forbindelse ble jeg oppringt av politiet som hadde mottatt en anmeldelse på ham. Og hvor en av mine sønner hadde vært vitne. Jeg fortalte det jeg visste, og ba til slutt om at de måtte hjelpe gutten. For også han er et menneske med behov for å bli sett og hørt. Og ikke minst av sine foreldre enten det han gjør er godt eller dårlig. Å unnskylde en destruktiv adferd som er til skade for andre er kanskje det dummeste man kunne gjøre. Noen ganger bør man tro hva andre forteller, og søke å endre sitt barns adferd, for å hjelpe sitt eget barn til endring. Jeg ville ikke trivdes med å legge meg om kvelden i visshet om at barnet mitt hadde plaget andre, uten at jeg ønsket å få barnet til å endre sin måte å være på. Det fins ingen barn som fortjener å bli mobbet. Ingen.

Glad for å være født i Norge.

Noen ganger tenker jeg at jeg er ufattelig heldig som ble født i Norge. Født inn i en varm og kjærlig familie som alltid har tatt godt vare på meg og som alltid har villet det beste for meg. Og de betyr alle sammen så uendelig mye. Enten de er små eller store.

Hver dag fødes ufattelig mange barn, og ikke alle er like heldige som jeg. Mange fødes inn i nød og fattigdom, matmangel, krig og til et liv jeg ikke klarer å forestille meg. Jeg har alltid hatt tryggheten i et godt og varmt sted å være, mennesker som har vært glad i meg, og nok mat hver dag. Jeg har ikke måttet oppleve faren ved at noen kunne ta livet av meg på grunn av noe noen annen har gjort. Mitt liv har ikke vært i fare på grunn av mine foreldre eller søskens gjerninger.
Innimellom følger jeg med bloggen til Marie Amelie. Mange historier har kommet frem om henne gjennom media. Blant annet at hun var født inn i en velstående, svært rik russisk familie. Men rikdom varer ikke alltid evig, og Marie Amelies foreldre valgte å ta henne med seg og flykte. Til slutt til Norge. Hvor hun har bodd siden hun var 16 år. Jeg husker ikke hvor gammel hun var da flukten startet. Hun har ikke kunnet leve noe liv i stor rikdom, for henne er rikdom i dag vissheten om å kunne gå på gaten uten å risikere å bli skutt på grunn av at noen ønsker å ramme noen andre enn henne.
Jeg kan ikke helt forstå hvorfor hun ikke kunne få bli. Som så mange andre som har vært her i mange år, og som har blitt en del av det norske samfunnet. Hun har ikke gjort noe annet kriminelt enn å forsøke å beskytte seg selv, og på bakgrunn av vissheten om at hun var ønsket død, gått i skjul for å redde sitt eget liv.
For noen år siden hadde jeg en praktikant fra Kabuhl på avdelingen. En skjønn dame som jeg rakk å lære litt å kjenne og som jeg aldri kommer til å glemme. Hun strevde for å bli forstått, for å lære seg det norske samfunnet å forstå og for å bli en god nordmann. Aldri kommer jeg til å glemme en offentlig ansatt som mente hun burde vært mer takknemelig over å være så heldig å få lov å komme til Norge. Hvor jeg så påpekte at kanskje vi burde være glade for å være født i Norge.

Kjøkken...før...og nå.

Kjøkken i Nyveilia :-)

Uke 6, februar 2011.

Ukene flyr det er utrolig hvor fort tiden går, både hjemme og på jobb.
Forrige søndag var jeg på Vitensenteret sammen med Julie, Christian, Vanessa og Henning. Etterpå gikk vi på biblioteket og kjøpte kaffe, før vi drog til Nedre Leirfoss for å se på svanene. Fikk tatt masse fine bilder både her og der og hadde en kjempehyggelig dag.
Roger på sin side han har jobbet med å rive kjøkken i Nyveilia. Jeg har tegnet nytt kjøkken, ut fra plass og behov. Det blir enkelt, men funksjonelt tror jeg. Ikke noe spesielt med det, men lett å holde rent. Og det er kanskje det jeg har fokusert mest på. Nede i Romolslia har jeg et gammelt profilert kjøkken hvor det samler seg støv og skitt i hver en sprekk. Jeg føler jeg aldri får det rent. Dette kjøkkenet skal i allefall være enkelt å holde rent. Og ikke minst, være lett å selge. Badet er også enkelt innredet, men praktisk. I allefall det har blitt noen turer til Ikea den siste uken, både alene og sammen med Roger. Og det er vel ingen plass i verden Roger misliker så mye som Ikea. Men nå er halve kjøkkenet på plass, resten skal vi skru opp selv. Og vi har skrudd sammen alt sammen selv, men fikk rørlegger og elektriker samt snekker fra Ikea til å montere på plass komfyr, oppvaskmaskin, varmtvannstank og til å henge opp overskap. Og montere noen av underskapene. Som vi som sagt hadde skrudd sammen. Med noe plunder.
Ellers ble jeg oppringt fra barne og familietjenesten som informerte om at henvisningen om omsorgssvikt var blitt henlagt. De hadde snakket med fastlegen som hadde informert om at Hennings tilstand var alvorlig og at han måtte regne med noe fravær fra skolen inntil videre. Og at den jobben jeg gjorde som mor var god. Damen jeg snakket med anbefalte meg å ta kontakt med oppvekstkontoret slik at de kunne ta saken i forhold til samarbeidsproblemer med skolen. Fastlegen hadde informert om at de opplysningene skolen hadde fått var mer enn gode nok for å utløse tiltak for å kunne hjelpe Henning i skolen. Så da blir vel løsningen å gjøre det. Henning skal på gastroskopi neste uke og forhåpentligvis vil vi få vite hva han feiler, og hvilke medisiner som er best.
Og... Simen fikk plass på Åsane folkehøyskole utenfor Bergen. :-) Det blir spennende.

I dag har vi jobbet mer med kjøkken  og vært og fotografert svanene igjen. og i morgen skal vi i morsdagsselskap hos Julie og Christian. Det blir nok trivelig.

Vanessa mater fugler ved Leirfossen.