Annus horriblus 2009 (text both in norwegian and english)

Jeg burde ikke klage, men nå ønsker jeg meg et bedre år i 2010 enn jeg har hatt nå fra år 2000 og frem til i dag. De siste ti årene har egentlig vært et eneste langt mareritt med enkelte unntak. Det er vel på tide at også min gren av familien opplever litt fremgang og lykke på alle vis. Det beste med de siste ti årene har vel vært Roger og de fem guttene våre. Samt et knippe virkelig gode venner, Elin, Tiina, Bente, Signe og Lene som alltid har vært der for meg når jeg har trengt det. Og mor og far.
Det har vært tøffe år.

I dag er guttene mine blitt store. Vi har bodd i Trondheim i snart seks år. Vi flyttet hit i 2004 og begynte et nytt liv. Godt for noen av oss, og vanskelig for andre. Simen hadde vanskeligheter før vi flyttet til Trondheim, og verre ble det etter at vi flyttet. Ikke at jeg tror flyttingen endret noe i så måte. Kanskje og kanskje ikke. Samlivsbruddet til hans foreldre var nok heller en utløsende og forsterkende faktor av noe som kanskje ville ha skjedd uansett. Det vil jeg nok aldri få vite. Kanskje ikke han heller.
Jeg har fått en utdanning i løpet av disse siste 10 årene, og har fått fast jobb. Som er en gave jeg skatter veldig høyt. Jeg elsker jobben min, og elsker disse barna jeg jobber med.
2009..... Det har vært et år i sykdommens og skadens tegn. Jeg håper 2010 vil bli et år med styrke og god helse for oss alle sammen. Og..gjerne med en stabil og sunn økonomi også. Det hadde vært veldig fint.
Henning har levd igjennom de største katastrofene det siste året. Inn og ut av skaden, med støttebandasjer og krykker støtt og stadig. Nå håper jeg den siste uken har vært avslutningen på Hennings store skade år. Det holder lenge nå. Denne uken har han vært på barn5 ortopedisk på St.Olav, og det har vært en uke med store smerter for ham. Verden skal ikke være slik for en liten gutt. I en stor kropp. Selv har jeg fått diagnose på høyt blodtrykk og diabetes, noe som ble mer enn en stor utfordring. Det har vært en hel livsstilsomlegging. I tillegg klarte jeg å brekke ankelen nå på senhøsten. Ingen morsom erfaring. Jeg har ennå en lang vei å gå før jeg er fullt brukbar igjen. Enda et stykke å gå før jeg blir å finne i marka igjen.
Det verste med 2009 var å miste min far. Hans siste uke er ennå et stykke i livet mitt det er veldig vondt å tenke på, og veldig vondt å snakke om. Han betydde all verden for meg, og det var en stor sorg for meg å miste ham.

Gleden i livet mitt er barna mine, og Roger. Roger står ved min side i tykt og tynt. Han har vært en enorm støtte, og jeg ville aldri klart meg gjennom alle vanskene uten ham. Han er et flott menneske.

Så nå ønsker jeg meg et år med fred og ro... med mye lykke og lite sorger, god helse for alle jeg er glad i, at alle får være friske og gjøre nytte for seg i hverdagen. Det har vært nok nå. Nå trenger vi å legge alle sorger bak oss og begynne med nye friske ark i en ny hverdag i 2010.

Annus horriblus 2009.

I should not complain, but now I want a better year in 2010 than I have now from 2000 until today. The last decade has actually been one long nightmare, with some exceptions. It's probably about time that even my branch of the family is experiencing some success and happiness in every way. The best thing about the last ten years must have been Roger and the five of our boys. And a bunch of really good friends, Elin, Tiina, Bente, Signe, Lene and that has always been there for me when I needed it. And Mom and Dad.


There has been a tough year.

Today, my boys have been great. We have lived in Trondheim for nearly six years. We moved here in 2004 and began a new life. Well for some of us, and difficult for others. Simen had problems before we moved to Trondheim, and worse was that after we moved. Not that I think the move changed nothing in that respect. Maybe and maybe not. Cohabitation of his parents were NOK either a triggering and reinforcing factor of anything that might have happened anyway. I will NOK never know. Maybe he does not either.



I have received an education during these last 10 years, and have a permanent job. As a gift I treasure very much. I love my job, and love these kids I work with.



2009 ..... There has been a year of disease and injury marks. I hope 2010 will be a year of strength and good health for us all. And .. happy with a stable and healthy economy, too. It would be very nice.



Henning has lived through the biggest disasters in the past year. In and out of the hospital, with support bandages and crutches the whole time. Now I hope the past week has been the conclusion of Hennings major damage years. It keeps a long time now. This week he has been on barn5 orthopedic at St. Olav, and there has been a week of great pain for him. The world should not be so for a little boy. In a big body.

 I have been diagnosed with high blood pressure and diabetes, which was more than a great challenge. There have been quite a lifestyle shift. In addition, I managed to break my ankle is now in late autumn. No fun experience. I still have a long way to go before I am fully usable again. Another way to go before I get to find the ground again.



The worst of 2009 was losing my father. His last week is still a piece of my life it's very painful to think about, and very painful to talk about. He meant the world to me, and it was a great sorrow for me to lose him.

The joy in my life are my children, and Roger. Roger stands beside me through thick and thin. He has been a tremendous support, and I would never clear me through all the difficulties without him. He is a great man.

So now, I want my future with peace and quiet ... with lot of happiness and little sorrows, good health for everyone I love, that everyone will be healthy and be useful in everyday life. There have been NOK now. Now we need to add all the troubles behind us and start with new fresh sheets in a new life in 2010.


(used google translator...hm..not good enough, but better than no translation at all...)

Thank you. Tusen takk.

Av og til må man takk for det man får. Det er ingen selvfølge på noe vis.
Henning ble skadet på skolen forrige fredag, og vi har nå tilbrakt en hel uke på St.Olav på barneavdelingen. Henning har hatt mye smerter og vært veldig redd for hva skaden ville innebære for ham av opptrening. Tirsdag fikk vi endelig vite at det ikke var en alvorlig skade. Det tok allikevel ekstra tid før det begynte å bli noen bedring. Først i går da et klokt hode fant ut at de skulle måle crp av ham fant de ut at han hadde en kraftig innfeksjon i leggen. Nå får han smertestillende og voltaren og er absolutt på bedringens vei. Takk og lov. Takk for at han ikke fikk andre alvorlige skader. Takk for at sønnene mine tross alt, tross mange andre problemer, er friske og hjemme hos meg. They mean the world to me.

Sometimes you have to thank you for what you get. There is no guarantee in any way.


Henning was injured at the school last Friday, and we've now spent a week at St. Olav for children department. Henning has had a lot of pain and was very afraid of what the damage would mean for him in a long term.  Tuesday we were finally told that it was not a serious injury. It was still extra time before it began to be some improvement. Only yesterday, when a wise head found out that they should measure the crp of him, they found that he had a powerful inflammation in the leg. Now he is on painkillers and voltaren and is definitely on the road to recovery. Thank goodness. Thanks for that he had no other serious injuries. Thank you for my sons, after all, despite many other problems, is healthy and home with me. They mean the world to me.

En verden av passord.

Det er nesten til å bli gæærn av. Passord skal man ha over alt. Samme hvor man skal bevege seg i dataverden. Enten det er for å komme seg inn på sin egen pc, eller til sine egne kontoer et eller annet sted. Det være seg i jobbsammenheng eller andre plasser. Så, derfor har jeg ikke vært her på lenge. Elendige maskineriet har ikke villet godta passordet mitt. Før nå plutselig. Nå var det helt ut av det blå ok. Så da så.
Nå er det gått fem uker siden jeg skadet foten min. Det er nesten deprimerende, den er ikke blitt veldig mye bedre. Og, ikke mye trøst å få på sykehuset heller. I verste fall kunne det gå et år før den ble helt bra igjen. Hurra.

Simen

Her er Simen. To år kanskje. Og veldig glad i sitron.

Det er utrolig hvor fort årene har gått. Simen drikker ikke sitron av sitronflasken lenger.

Og denne uken flyttet Christian hjemmefra. Han vil ha svarte gardiner sier han. Han er mann og skal ha en svart leilighet. Så i går kjøpte  jeg en svart juleduk til ham.

Neste år flytter kanskje også Simen hjemmefra. Da blir det bare meg og Henning igjen her hjemme. Det blir rart tror jeg. Selv om jobben min har vært å støtte barna slik at de blir i stand til å flytte hjemmefra, hadde jeg ikke sett for meg at årene skulle gå så fort.

Søndag 8.november 2009

Denne uken har jeg ikke fått gjort veldig mye. Har jobbet med veiledning av min student, og det har jeg brukt mye tid på. Videre har jeg brukt mye tid på å sove, noe som ikke er likt meg, men jeg har sovet dårlig om nettene da skinnen jeg har på beinet gnager på foten min og gjør vondt. Det går greit på dagtid, jeg har vent meg til at den er der, men om nettene er det verre. Den kommer borti alt mulig, madrassen, dynen, Roger, og jeg gleder meg til jeg en dag kan ta den av. Nå har jeg ruslet rundt på krykker i 2,5 uke. Har en og en halv uke igjen før jeg skal på røntgen. Jeg gruer meg, og er redd bruddet ikke gror som det skal og at jeg må gå med skinnen i mange måneder til. Pessimistisk. Ja.
Neste uke har jeg ingen møter jeg må gå på. Jeg er pr definisjon sykemeldt, og det tilsier vel at jeg egentlig ikke skal jobbe. Så kanskje jeg skal la være denne uken her.
I dag har jeg funnet frem tegne og malesaker. Holder på med et lite maleri...men blir ikke fornøyd. Jeg maler nok over det igjen, slik jeg har gjort flere ganger før. Kanskje stiller jeg for store krav til meg selv. Kanskje finner jeg ikke den indre inspirasjonen jeg trenger. Føler jeg trenger. Bildet jeg har inni meg stemmer ikke overens med det jeg får ned på lerretet. Håper jeg får tid til å leke litt med maling og pensel denne uken. At jeg klarer å la rot være rot. og bare koser meg. Jeg bør jo fortsatt ikke gå på høyrefoten. Allikevel husarbeidet må på noe vis gjøres, og snart er det jul også. Jeg har begynt å jobbe med julegaver. Det er artig. Men det er mange jeg ønsker å gi en gave, og tiden går fort.

Bestefar i Borgen.

Bestefar i Borgen, han var noe helt for seg selv. Og historiene om ham er mange. Han var født i Møllerstua, mora hans het Ovedie, og faren het Knut. Han hadde mange søsken. Uten at jeg husker hva de het nå, men det skal jeg få med senere. Dette er et innlegg som kommer til å ta tid, og bli langt, for å fortelle om Bestefar i Borgen, det er ikke snargjort.
Han var født i 1893 om jeg ikke husker helt feil. I allefall var han yngre enn min mormor som var født i 1891. Mormor het Tora Mathilde Tevik, og hun og bestefar bygde hus på Solhaugen før mor mi vart født og bodde der. Tante Bjørg, tante Oddrun og onkel Kåre var fødd i Møllarstua. Der vaks bestefar opp, og der budde han også etter at han gifta seg med mormor. Tante Bjørg var eldst, så kom tante Oddrun, dernest onkel Kåre, han var født i 1923 og skal etter sigende ha vært den første som ble døpt i den nye kirka på Aure. Gammelkirka brann opp etter et lynnedslag i 1923. Så kom mor, født på Lykkeloftet på Solhaugen i 1924. Deretter tante Tordis, og så til slutt Onkel Einar. 6 søsken til sammen. Næraste naboene var Guri og Jon Tevik, med barna Einar og Karin. Einar gifta seg med ei som hette Anna og busette seg på Øyer ved Lillehammer. Einar døydde ung og Anna vart enke. Karin gifta seg med Konrad Lillehagen og fikk barna Gunn Lisbeth og Jon Kristian. Jon var broren til mormor, og slik onkel til min mor. Jon var krigseiler og den største helten noensinne i min mors verden. Den andre naboen var besta i Bukta... hun hette for Beret og var min mormors mor. Sammen med besta bodde Ola og Magnhild som da var min mors onkel og tante. Dei hadde ei datter. Borghild. Ola og Magnhild døydde tidlig og da var det bare Borghild og Beret igjen nede i Bukta. Borghild gifta seg seinar med Olav Skiphamn og fekk barna Inger Mette og Odd Jostein.
Men tilbake til Solhaugen. Mor vart som sagt født på Lykkeloftet i 1924. Og der budde hun til hun var 23 år. Da giftet hun seg med min far, Sivert Huseby Ulfsnes og flytta på Bjøringen.
Bestefar han var fisker og hadde egen båt. Han hadde mange båter opp igjennom åra. Han rodde lofotfiske, dreiv med kvalfangst og fiska etter sild, brisling, sei og drog lofotskrei.

Av og til må man lete frem bilder fra steder der man ikke burde finne dem..
Her er Vanessa og den famøse Theo...

November 2009

I dag har jeg snakket med søstera mi..og skulle skrive meg opp stikkord i forhold til det vi snakka om. Det var ikke enkelt. Men..altså.
Randi Andøl, var datter av Nikoline Bjøring. Randi var gift med en Andøl, og bodde på Orkanger. Jeg kan erindre å ha vært med dit på besøk en gang. Nikoline var nok mer som ei tante for far, så den forbindelsen kan jeg forstå. Da ble nok Randi mer som et søskenbarn å regne. Nikoline hadde ei datter til. Ho heitte Elisabet og gifta seg med ein Bartnes og flytta til sogn. Ein plass som heite Hermannsverk kanskje.
Nikolai sin bror Even døydde under andre verdenskrig. Han skal ha vært faren til ho Janne som var på Bjøringen. Søstera has Ivar.
Nikoline på si side gifta seg Ustad og bosette seg i Orkanger.
Sånn, nå har jeg visst fått ned noe av det vi snakket om. Og så snakket vi litt om mor. Ho og Kari hadde vært i kirka i går. På allehelgensaften, og etterpå gått på grava has far. Jeg skulle så gjerne vært med. Aldri hadde jeg trodd at Trondheim skulle være så langt unna Aure. Men nå klarer jeg ikke engang å kjøre dit. Får håpe det retter seg etterhvert. Jeg vet ikke helt om jeg kan si at jeg har hatt noe lett år. Samtidig så tenker jeg at det kunne vært verre. Jeg var heldig som fikk oppdaga både blodtrykk og blodsukker/diabetes. Jeg var heldig som skadet ankelen og ikke hodet. Noen ganger syns jeg kanskje at det er nok. At jeg har hatt nok problemer de siste årene og håper veldig at det en dag skal endre seg og bli bedre. Også for meg. Motgang gir styrke, og det er sant nok. Kanskje har jeg trengt den styrken.
Innimellom kommer også sorgen over far sigende, samtidig som jeg vet jeg har vært veldig heldig som har fått beholde ham så lenge.

Manda morra blues....

Manda morra blues...sang Stein Ove Berg en gang i tiden, jeg husker min mor var så glad i å høre på ham. Kanskje spesielt "Våren kommer nå"... Men det er en stund til, i dag er heller mandag morra blues, og mandag morra flytte dag etter en uke i Nyveilia. Det er et pes det der. Samtidig så lærer jeg jo å sette veldig pris på begge steder.
Ute begynner det å bli lyst, Roger og gutta har dratt og jeg venter på Henning som har gått i dusjen. Og som har all verdens med tid. Makan til unge. Er ikke så alt for lenge til den karen skal være på skolen gitt. Han er en avslappet og lite stresset sjel den Henning. Helt ulik sine to eldre brødre. Og bra er kanskje det.

Snart Jul. Christmas soon....

Det er den 31.oktober i dag og vi har i underkant av 2 måneder til jul. Og her sitter jeg med beinet på en stol. Litt uhyggelig egentlig. På en måte er det luksus å være sykemeldt på denne tiden av året og jeg engster meg syk for at mine kollegaer skal bli overarbeidet. Men jeg får jo ikke gjort noen ting. Bare sitte med beinet på en pute, sludre på internett og lese bøker. Ikke skal jeg røyke, for det har jeg slutta med. Tror jeg. Ikke spise sjokolade, ikke drops, ikke drikke kakao, helst ikke så mye te og kaffe...siden det også påvirker blodsukkeret...og ikke spise salte ting for det påvirker blodtrykket. Jeg er i ferd med å bli en sunnhetens apostel. Sukk.

It is October 31 today and we have just under 2 months to July (christmas) And here I sit with a leg on a chair. A bit eerie actually. In a way, it is luxury to be sick at this time of year and I'm worried me sick that my colleagues will be overworked. But I have not done anything. Just sit with his leg on a pillow, sludre on the internet and reading books. I will not smoke, for I have done with. I think. Do not eat chocolate, not candy, do not drink cocoa, preferably not too much tea and coffee ... since it also affects your blood sugar ... and do not eat salty things that affect blood pressure. I am about to become a health apostle. Sigh.
Here I used google translator, and I am not sure I am too happy about the result. I actualle believe I write english better than this. :-) Worried me sick... hehe... It doesnt sound right to me. Perhaps I should watch more tv. I dont watch much tv. My kids speaks english better than I do. And write aswell.. I need to improve my self.

Nikolai på Bjøringen og hans søsken

Mail fra Janis I USA, som her forteller meg litt om Nikolai, ting som jeg ikke visste.


Peder and Elisabet were the parents of Nikolais and Ragnhild. Peder and Elisabet had eight children. They were Marie, Nikolina, Beret, Elen, Elisabet, Nikolais, Torberg, and Ragnhild and I believe they were born in that order. Marie and Beret died in their early 20's.
A couple of other sisters came to America besides Ragnhild and died there. Jean, Janis sister was wondering where they lived and if anyone knows where they are buried. Janis know Elisabet was one and she don't remember now who the other one was beside Ragnhild. I do know Ragnhild's husband died when my mother was six years old so Ragnhild had a pretty tough life trying to run a farm and raise three children. Her husband was quite a bit older than she was and had been married before and had other children, but his wife had died. His children were pretty much grown when he married, but Janis do remember her mom, Mabel, being very close to his youngest daughter, Julia, who was a very nice woman. Janis  mother told her children when they were growing up that they had a pretty rough life, working very hard on the farm, and there was not much money to go around. But they survived and did okay. Janis know her mom learned English in school for the first time because they spoke Norwegian at home and even the church services were in Norwegian in North Dakota where they lived because there were so many Norwegians in the area.

Jeg gror.

Jeg sitter med beinet på en haug med puter, og forhåpentlivis så gror jeg sammen. Smått om senn. Ting tar tid. I dag er jeg trøtt, og har sovet en dupp på sofaen. Har vært med Simen på et for ham forhåpentligvis positivt møte. Det vil si, han gikk på møtet alene, jeg var bare sjåfør. Og så var han med meg og handlet mat etterpå. Kjekt med litt hjelp. Tåler ikke mye før jeg blir veldig sliten kjenner jeg. Og i morgen må jeg være med Henning til Romolslia. Han skal ha operasjon dagsverk der nede... og jeg må være arbeidsleder. Det blir spennende.

Dansa på min grav av Bo Kaspers Orkester.

Dansa på min grav.


Dom vill lära dig att krypa, att gå i takt.
Dom vill lära dig marschera, att stå givakt.
Stå på rad och klappa händer, för sakens bästa hålla med.
Lära dig hur vinden vänder, för sakens bästa gå på led.

Dom vill lära dig att ljuga, när det tar emot.
Lära dig bocka och att buga, för någon idiot.
Jag vill lära dig att dansa, om det någon gång blir av.
Om jag får nått att säga till om, då skall du dansa på min grav.

Dom vill lära dig att tvivla, på det du tror.
Gå omkring och vara rädd för, din syster och din bror.
Jag vill lära dig att dansa, om det någon gång blir av.
Om jag får nått att säga till om, då skall du dansa på min grav.

Då skall du dansa på min grav.

Då skall du dansa på min grav.

Dansa på min grav av Bo Kaspers Orkester.

Dansa på min grav.

En stjerne skinner i natt.

En stjerne skinner i natt.

Tenn lys!!

http://www.youtube.com/watch?v=qNzt9UGNNWs

TENN LYS!!!

TENN LYS ! (Eyvind Skeie)


Tenn lys !
Et lys skal brenne for denne lille jord.
Den blanke himmelstjerne, der vi og alle bor.
Må alle dele håpet så gode ting kan skje.
Må jord og himmel møtes. Et lys er tent for det.

Tenn lys !
To lys skal skinne for kjærlighet og tro,
for dem som viser omsorg og alltid bygger bro.
Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem.
Tenn lys for dem som gråter og dem som trøster dem.

Tenn lys!
Tre lys skal flamme for alle som må sloss.
For rettferd og for frihet. De trenger hjelp av oss.
Må ingen miste motet før alle folk er ett.
Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett.

Tenn lys !
Nå stråler alle de fire lys for ham
som elsker alt som lever, hver løve og hvert lam.
Tenn lys for himmelkongen som gjeterflokken så.
Nå møtes jord og himmel i barnet lagt på strå.



Jeg er kommet litt i julemodus... av en eller annen merkelig grunn. Og selv om jeg er sykemeldt i 100% frem til 18 november, og aktivt sykemeldt frem til 4. desember så er jeg også veldig i jobb modus, og jobber med å skape noe for barnehagen og for avdelingen her jeg sitter og gror. Tenn lys er en sang jeg har lært i barnehagen, og som jeg syns er en helt nydelig sang.



En stjerne skinner i natt.

Nå er den hellige time

vi står i stjerneskinn
og hører klokkene kime
nå ringes julen inn

Englene synger høyt i kor
synger om fred på vår jord
verden var aldri helt forlatt
en stjerne skinner i natt

En nyfødt kjærlighet sover
nå er guds himmel nær
vår lange vandring er over
stjernen har stanset her

Englene synger høyt i kor
synger om fred på vår jord
verden var aldri helt forlatt
en stjerne skinner i natt

Se himmlen ligger og hviler
på jordens gule strå
vi står rundt krybben og smiler
for vi er fremme nå

Her kan vi drømme om den fred
som vi skal eie en gang.
For dette barn har himlen med
og jorden fylles med sang.


Dette er også en sang jeg er veldig glad i.

Tanter :-)

For noen år siden lånte jeg med meg en av Einar Ormseths albumer med bilder tatt av Hans Ormset. Mange kjente fant jeg, men også mange jeg ikke ante hvem var. Jeg falt spesielt for dette bildet av to små jenter. En lys og en mørk. Et riktig så sjarmerende bilde. Det kunne jeg tenke meg å få en kopi av.

Noen dager senere tok jeg albumene med til min mor. Vi fant mange kjente sammen. Til slutt viste jeg henne dette bildet av de to små jentene og sa at dette ville jeg bestille bare fordi det er så fint.

"Jammen, det er jo tante Bjørg og tante Oddrun" sier min mor forbauset. :-)

Her er tante Bjørg. Hun er den mørke jenta av de to på bildet.

Og her er tante Oddrun, hun er den lille lyse frøkena.

Og til slutt min vakre hvithårede mor, som engang hadde et vakkert rødt hår.

Siden jeg nevnte Gråpus så måtte jeg jo finne et bilde av ham. Rett og slett fordi jeg visste at det fantes. Data er egentlig ganske fantastisk. Man skanner og legger inn bilder tatt for kanskje hundre år gammel. Hadde vel Nikolai og Karen aldri trodd de skulle på internett.

Her er jeg og Gråpus fotografert oppe ved fars bikuber. Far er fotograf, han hadde bestemt seg for at i dag skulle jeg fotograferes og vi trasket rundt hele ekra og tok bilder av katter og kuer og bikuber og meg. Det er en dag jeg husker veldig godt. Koselig å få være med å være motiv for far denne dagen.

Bikubene sine hadde han plassert oppe i kåinnlåve tomta og der stod de i mange år. Han var glad i biene sine far. Og mente de var nyttige vesner både på godt og vondt. Sunt med litt bistikk mente han. Det var godt for gikta. Og så hekkerflira han. :-)

Tante Bett. (Elisabeth Haugen)

Tante Bett i Haugen. (Elisabeth Haugen)

Med unntak av noen for meg veldig kjære mennesker, som min mor, min søster, min mors søstre, mine vakre nieser så fins ikke vakrere kvinne for meg enn tante Bett. Kanskje fordi hun for meg var en elskelig sjel og som antagelig elsket meg like høyt som jeg elsket henne. I hvertfall da jeg var barn. Jeg husker hun og Kristi kalte meg for liten frøken lett på tå...og så hadde de med seg noen moccabønner til meg når de kom på besøk. Vi så dem komme gående lenge før de kom, og jeg bare trippet rundt og gledet meg. Fordi jeg visste det fulgte sjokolade med de to damene.

Jeg var ofte i Haugen. Vanligvis flere ganger hver uke. Ikke minst fordi de to damene stadig vekk hadde kattunger, og noen ble sikkert med meg hjem også. Mener å huske at Gråpus kom fra Haugen. Og jeg ble informert om dagens nyheter. Tante Bett leste høyt fra lokalavisen, og "nævadaska bordet" når hun fant det nødvendig. Det var krutt i den damen. Kristi var stillere og følte ofte at hun måtte hysje ned. Så drakk de kaffe og jeg fikk melk og maria kjeks. Det var godt å komme på besøk til Haugen. Og på veien hjem fikk jeg låne med meg noen av Kåre sine bøker. For en fantastisk barndom. Så heldig jeg var som fikk bli kjent med disse damene. Og med Kåre. :-)

Familien i USA og i Haugen.

Et litt uskarpt bilde fra ca 1974. Lalla. Walter, Bernice, Tante Bett og Hilde.

Besøk av Nikolai sin nevø Walter fra USA. Walter og tante Bett er søskenbarn.

Familie.

Familie. De man er glad i, de man knytter seg til...hm...er blod tykkere enn vann... Sannelig om jeg vet. Siden Roger jobber med fosterhjem er dette et tema som er hyppig diskutert. Og med bakgrunn i min egen bakgrunn og oppvekst så er jeg ikke så sikker på dette med blodet. Var mange jeg ikke hadde blodsbånd til som jeg var mye mer glad i enn feks min egen farmor og farfar. Eksempler på dette er Rasmus Henriksen, Tante Bett, Kristi og Kåre inne i Haugen. Rasmus var ikke familie overhodet, bare en venn av mine foreldre. En veldig kjær venn. Tante Bett, Kristi og Kåre var Nikolai sin familie, og slik ble de også vår familie. Nesten. Vi var i alle fall veldig glad i dem alle sammen. Nå som jeg er blitt tante til to fortryllende jenter fra Kina er også de familie. Og så June som har flyttet inn sammen med Bente Eva og Torbjørn. June er også familie. Venner er det familie? Noen ganger ja. I sær når man flytter langt bort i fra de man "regner som nær familie". Da blir gjerne venner som familie også. Noen man inviterer hjem til jul og fødselsdager, og tar til seg som nære og kjære. Blod er ikke så viktig i mange tilfeller. Historier som knytter mennesker sammen er mye viktigere. Og slik blir Nikolai og hans norske og amerikanske familie knyttet sammen med min. June er blitt knyttet til min familie. Og mine venner Signe, Elin, Bente, Lene, og Tiina er også litt familie. I allefall er de alle sammen veldig viktige for meg. Og det er det som teller mest.

Begynner å ligne litt på selvdigging det her...

Er ikke så mye å foreta seg, annet enn å skrive og tenke her jeg sitter og gror sammen. Sakte men sikkert. Det blir nok bra til slutt. Og jeg begynner da å jogge rundt fotballbanen i Romolslia. Den er ny, og forhåpentligvis uten alt for mye huller etter grevling, jordrotter og desslike. Å oppdage at man i en alder av førtifemår ennå faktisk kan løpe er en befriende erfaring, og noe jeg slett ikke har lyst til å gi slipp på, så jeg må innrømme at å sitte her..det er en frustrerende greie. Jeg vil løpe. Og jeg har ikke blitt gal i hodet mitt. Jeg har bare blitt meg selv...kanskje... :-) Jeg løp da jeg var lita og jeg. Og i hodet sitt blir man ikke gammel, man bare utvikler sin egen personlighet. Og det er egentlig ganske fint.

Utfordringer.

Jaja.. så brakk jeg beinet da. Og jeg syter meg, litt, enda jeg for ikke så lenge siden "lovte" at jeg aldri skulle klage over smerter eller over andre hindringer i tilværelsen. Etter å ha lest en artikkel om en mann som hadde mistet begge beina i en ulykke. Og som hadde lært seg å "gå" igjen. Og gå må jeg også. På krykker. Med mine elendige feilproduserte skuldre er det en utfordring, selv om jeg begynner å få litt taket på det. Det tar masse tid, og jeg får vondt, både her og der, og ja. Krykker er et kjempeflott hjelpemiddel det er så, men krevende å bruke. I Romolslia er det ikke så stort problem. Jeg får parkert rimelig nærme inngangen. Jeg kommer meg greit inn om jeg enn bruker noe tid på å komme meg opp til 3. etasje. Få med seg ting og tang gjør man i en stor veske man kan ta rundt halsen, eller i en ryggsekk. På jobb..mja...fikk klage fra en leder i dag..jeg hadde parkert ved porten..ja. Jeg måtte jo det da for ikke få alt for langt å gå. Ja men det skulle komme noen søppelcontainere der... Ja men de kommer ikke før i morgen, og da kommer ikke jeg. Beklager, men er blitt 100% sykemeldt. Trasige greier.
Greit nok, humper meg nå rundt på jobb, og jeg er så glad for å få lov å være der, men med sekker og klær og barn og kasser og gud vet hvilket utstyr er det vanskelig å komme seg frem. Det blir egentlig godt å sitte med beinet på en stol. Slik legen sier jeg skal.
Så... joda. Nå er jeg da plassert i hjem 2 denne uken. I Nyveilia. På sofaen, med pc, skriver blogg, slektshistorie og koser meg egentlig litt med det. Men jeg må jo komme meg til og fra og tar sjansen på å parkere utenfor huset. Jeg står definitivt ikke i veien for noen. Men hva skjer. Det ringer på døren, og Brage åpner og kan formidle at formannen i borettslaget var på døren, og jeg må snarest flytte bilen. Fordi den står i veien.For hva... ja det må gudene vite. Den er nesten parkert inne i huset og man kan passere med en diger trailer om man vil. Plass nok til brannbil, ambulanse og politi. Hva man skulle ønske seg. Jaja. Da må den vel ned på parkeringsplassen da. Og jeg må ut på krykker. Og tenker at her kan jeg faktisk ikke være om det blir snø. Her er overhodet ikke tilrettelagt for at man skal kunne være handikappet. Da må man flytte. Så jeg forstår inderlig godt hvorfor folk flytter fra Nyveilia jeg. Et mer sneversynt og ugjestmildt og vanskelig lite enhetslag eller hva man skal kalle dem, selveiere som de er vet jeg ikke om. Og forbaska langt ned til parkeringsplassen er det også. Så..jeg får vel skaffe meg en rullestol. Noen som vet om en pent brukt?

Bakgrunn. Background.

My father Sivert was born in September 1918 in Grimsvika - Foldfjorden. His parents was Ragna Tomine and Gunnar Ulfsnes. When Sivert was three years old their home burnt down. Ragna and Gunnar then had Sivert, his sister Beret, his brother Asbjørn, and the babysister Alfhild. Sivert was sent to his grandaunt Karen and her husband Nikolai at Bjøringen to stay there. Somehow Sivert remains at Bjøringen. He is never moving back to Foldfjorden to his family. His parents becomes Karen and Nikolai, and he loves them both very much. Karen and Nikolai dont get any children of their own, so Sivert is raised as their son, and ment to take over the farm when he is grown up.
Sivert grows up at Bjøringen together with Karen and Sivert, and the son of the servant Signe who also lives there. His name is Ivar. Later on Ivar gets a sister Jane, but she is much younger than Sivert and Ivar. Ivar is mentally retarded and becomes very much Sivert and his wife Helgas responsobility for the years to come. Ivar lived until 2004 and was pretty much like a brother for my father.

My father had a good life at Bjøringen, even though he wanted very much to go away to get an education. Nikolai encouraged him to, but Karen treathned to die if he did, so he didnt feel he had much choice. In 1947 he married Helga Thevik from Aure, and she moved to Bjøringen to live with him, and raise a family. Karen as we children called Lalla was a rather bitter woman. She was forced by her father to marry Nikolai. Her great love, who I dont know his name,  moved to USA and she had planned to go with him when her father fetched her at the harbour in Trondheim. Then she was married to Nikolai and moved to Bjøringen. My grandparents at Aure knew this story, and also knew she was a very strict and difficult woman who not always treated Nikolai in a good way so they were not to happy about their belowed daughter moving to Bjøringen. They also knew Nikolai as a very kind and gentle man and hoped he would take care of their daughter together with her husband. And Nikolai always were very kind to my mother. Karen didnt like her much, and she treated her rather bad. Even when I was I child I noticed Karen beeing very rude to my mother. Karen lived until she was 90 years old and my mother took care of her. Karen turned blind when she was about 75 years old, so it was quite a job to take care of the "old bat".
My father had sporades contact with his real parents too, and I got to know my grandparents  Ragna and Gunnar. We didnt meet often, I think I met my grandfather three or four times. He died when I was 5 years old. I met my grandmother a little more than that, but I didnt know her for real. Karen was my grandmother, and even though she was rude and not kind to my mother, she was very kind to me. She was a frightening woman, and now and then when she didnt get her way she was dying. She said she was ill and shouted for Jesus, "I'm dying, I'm dying". My father and Nikolai escaped from the house into the forest and left the furious "bat", and left the problem to my mother and my sister and my brothers. Who got really scared about the shouting and yelling from the old woman.
It was a hard life at Bjøringen. They got their living from the farm, the see and the forest near by. They didnt get electrisity until 1954. And their first freezer, refrigerator and washing mashine many years later. Even when I was a little girl my mum used to do most of the cooking on the stove at the kitchen. She had a cooker but didnt use it much. It did cost money, and they had lots of woodvork but little money. My mother told me that one year, one winter the only income they had from the farm was kroner 3,50. About half a dollar on the whole winter. My father was working with construction projects, as a carpenter, as a teatcher besides the work at the farm to feed his family, Karen, Nikolai and everyone else who lived at the farm.
In 1958 Nikolai died from an heart attack and Karen became the owner of the farm. And whom my father was responsible to.

Quite a boss to get when you are 40 years old....  :-)

Dadda (Nikolai) og far.

Her er far Sivert og Dadda (Nikolai) i ferd med å slipe en ljå.

Far and Dadda in the process of grinding a scythe.

Dadda på Bjøringsetra. Han og tjenestetausene er og henter høy oppe på setra.

Up in the mountains fetching dry grass for the animals at the farm.

Litt forskjellig fra Bjøringen og mor og far. Bjøringen, mum and dad :-)

From my parents wedding in 1947. Karen is standing next to my mother on her left side.(To the right in the photo) In the right corner looking straigt ahead  is Nikolai. :-)

My father to the left, in the middle in a white dress Karen, and to the right in the picture, Nikolai. :-)

Bjøringen ca 1964. My parents lived at the farm to the left. This was Nikoline, Nikolai, Marie and Ragnhilds childhood home. Little was changed here since 1900. The cowshed was new, built in 1964 as the old one almost fell down. The house looks just the same as it did when Nikolai was a child. There was a grainmill by the river, but here it is fallen down. Down by the sea there is a sawmill, it was later rebuilt another place.

Kari, Trygve and Torbjørn ca 1955 below the house of Nikolai and Karen. Bjøringen.

If you doubleclick the pictures they get enlarged.

Norsk helsevesen, og dets kompetanse.

Ja jeg må nesten gjøre meg noen betraktninger.
Forrige tirsdag var jeg ute og prøvde meg på jogging. Utrolig deilig å kjenne at den gamle skrotten fungerte, fint vær og greier, god musikk på øret..jeg koste meg bare så gæli. Og så et hull i asfalten og pang. Der ligger jeg. Jada. Vondt i foten, men trening er trening, så jeg fortsetter nå treningsøkta mi jeg. Sammen med Roger. Fint å ha selskap når man er på tur.
Neste morgen er foten dobbelt så stor, stiv og vond og jeg begynner å lure...var nå dette så bra. Så jeg ringer til fastlegekontoret og spør hva jeg skal gjøre. Jo, jeg må jo selvsagt komme dit. Man må det sånn midt på dagen. Fastlegen min er ikke tilstede, men jeg får en vikar. En blid og hyggelig kar som kan konstantere at jeg har forstuet ankelen, og bør få en uke med aktiv sykemelding før jeg kan slippes ut i jobb igjen. Rønten ymter jeg, det kan kanskje være lurt, for alle tilfellers skyld. Den er faktisk veldig vond. (Og jeg har en høy smerteterskel).
Mja. under tvil blir jeg sendt til en privat klinikk de har avtale med. Etter mye om og men.
Vel borte hos dem, som egentlig ikke tar imot akutt pasienter blir det konstantert et brudd.Som de ikke kan gjøre noe med. Jeg må dra på skaden på St.Olav det er de som jobber med slike ting!!!  Så det så.
Nede på skaden møter jeg en heller surmulende lege....(vi bruker faktisk ikke andre røntgeninstitutt for å ta bilder her altså...akkurat som om det var min feil. Men...jeg burde vel visst bedre enn legen jeg først var hos jeg da. ) Brudd er det, og han påkaller overlegen for å høre hva han skal gjøre. Jo, han skal legge på en ortopedisk laske og gi meg en sykemelding. I minst 4 uker før jeg skal ta av lasken. Om han har lagt på en slik laske før. Å ja da det hadde han masse erfaring med. Betryggende tenkte jeg. Og det gjorde nok overlegen også for han gikk videre til neste pasient. På skaden er det nok å gjøre. Og jeg er nok en hyggelig pasient. Eller...
"Du må gå til fastlegen din og få sykemelding" kommer det fra legen. Og....legge på noen laske kan han ikke. Det har han aldri gjort før!!!!!  Jeg blir omtrent som en fisk på land. Gapende... Er det mulig????
Han tygger litt på det og mumler om å hente en sykepleier som kan gjøre det. De kan det nok. Og som sagt så gjort. Og jeg var i mellomtiden blitt stum. Og forøvrig pleide de ikke å sykemelde noen for beinbrudd nå til dags.

Hos fastlegen i dag ble jeg møtt av en sjokkert dame som lurte på hva i alle dager hva slags råd og behandling jeg hadde fått. Så nå er jeg 100 % sykemeldt i 4 uker, og skal så gå tre uker som aktivt sykemeldt etterpå. Her spøker man ikke med ankelbrudd. Er vel ingen målsetning og ende opp som ufør på grunn av et lite brudd...


Så... nå vet ikke jeg hva jeg skal gjøre...med student og alt mulig. Men gjør så godt jeg kan. Øvingslærer fikk jeg lov å være, og veildening kan jeg gi. Så da går jeg morgen dagen i møte med stor spenning. Får håpe enhetslederen ikke får lyst til å kvele meg. :-)

Mail fra USA.

I dag fikk jeg mail fra USA, fra Janis Jensen Gaule. Jeg lette opp Janis på Facebook. Hun er...skal vi se... Altså. Nikolay på Bjøringen og Janis' bestemor Ragnhild var søsken. Ut fra en tanke om at min far var Nikolay sin "adoptivsønn" noe han etter praksis var, var Janis mor, og far søskenbarn. Altså er Janis og jeg "tremenninger".(eller firmenninger)  Komplisert...neida. :-)
Skal vi se...nå må jeg tenke litt mer. Nikolai hadde to andre søstre. Nikoline som giftet seg på Orkdal og ei søster til, som jeg selvsagt ikke husker hva heter  (Maria, sjekket med Kari ) gifta seg i Haugen og fikk tre døtre. Kristi, Signe og Elisabeth. Kristi gifta seg med Sigurd Ormset, og fikk sønnen Kåre. Kåre jobbet som elektroreperatør ved Aure og Stemshaug Kraftlag og senere Nordvest Elektro. Jeg kjente Kåre fra jeg var bittelita. Han var i min barndåp, og i min konfirmasjon. :-) Kåre var da Janis sin tremenning. (eller firmenning...)
Janis sin mor som jeg tror heter Mable hadde en bror som heter Walter. Han er gift med Bernice. Bernice og Walter var på Norgesbesøk på 70 tallet og jeg hadde brevkontakt med dem siden, helt til jeg mistet alle adresser. Janis søster og hennes far var på Norges besøk og bodde hos Kåre og var på besøk hos mor og far. Jeg var guide. Janis kusine Marilyn var også på Norgesbesøk og jeg var også den gang oversetter og guide sammen med Kåre.
Komplisert... det kan det da vel umulig være. Jeg har ikke hørt fra noen av dem på flere år, og rotet bort alle adresser. Og nå var det bare helt herlig å høre fra dem, og jeg gleder meg vilt til å høre hvordan alle sammen har det. Walter, Bernice, Robert, Marilyn og deres søster, Jean. Dette er bare så morsomt. Tenk hvem man kan finne på Facebook. :-)

The Rock.

The Rock.I New South Wales Australia.  Lurer på om jeg kommer hit en dag. :-)

Wonder if I ever will be seeing this mountain for real. :-)

Andre boller.....

Hentet fra en bollepose...fra da vi var på Hadeland Glassverk.

"Hemmeligheten (som nå ikke er hemmelig lenger) bak den gode søte gjærbaksten fra bakeriet på Hadeland Glassverk er hevingen. Alt heves langsomt i romtemperatur i fire til fem timer slik at det dannes herlige aromaer og bakverket blir lett og høyt. Vi bruker minimalt med gjær, bare en tidel av det som er vanlig. Våre bakere bruker ikke hvitt sukker, margarin eller vann. Hos oss benyttes kun de mest smakfulle råvarene som økologisk rørsukker, meierismør og melk. I tillegg har vi våre egne metoder å gjøre bakverket ekstra godt på. Ekte marsipan er for eksempel en av ingrediensene i fyllet til våre kanelsnurrer. Alt blir bakt for hånd og stekt i steinovn ved høy varme.. "

Så...nå er det opp til deg og meg, oss...å finne ut av dette og om dette også fungerer for oss. Jeg kan godt sette bolledeigen min klokken ni om morran for så å bake den ut i totiden jeg. Det er jo bare en ting å gjøre egentlig. Vi må prøve.

Utsikt fra Storheia. :-) View from Storheia towards Skjellbreia. Beautiful. :-)

Se så fint det er her. Utsikt ned mot Skjellbreia fra Storheia. Sitter og trøster meg selv med å se på bilder nå som jeg sitter her med beinet på et bord og egentlig kjeder meg. Men det syns vel på antall innlegg de siste dagene. Det skjer ikke mye omkring meg og jeg savner veldig å komme meg ut på tur. Og tenk, jeg har vært røykfri i 5 uker og min eneste bekymring er at jeg skal legge på meg. Jeg savner røyken bittelitt...men ikke så veldig. Undres bare om jeg kan ta en for selskaps skyld...eller så får man kanskje kose seg med et glass likør eller vin i stedet, en sjelden gang. Uansett gleder meg veldig til neste gang jeg kommer meg ut i marka. Å sitte her med beinet på en stol eller et bord er ikke mye moro.

Hvordan velge sine venner....

Av og til undres jeg hvordan vi "velger" våre venner. Og kanskje enda mer, hvorfor vi velger bort enkelte. Jeg har møtt mange merkelige holdninger opp igjennom livet. Og kanskje mest knyttet opp i mot status, utdanning og yrker. Inntekt ikke minst. For hvem vil vel bli sett sammen med noen som "bare sitter i kassa på Rimi"... eller kjører søppel... eller graver grøfter...for ikke snakk om er uføretrygdet eller arbeidsledig. Det er jo ikke akkurat noe å vise frem eller skryte av, og hva skal man snakke med slike mennesker om. Som en gang jeg selv hadde selskap, og en av mine gjester stirret på bokhyllen min og lurte "har du lest de bøkene der....???" Jeg undret nesten på om vedkommende trodde jeg var analfabet fordi jeg ikke jobbet som lærer, sosionom eller vernepleier. Vel, nå er jeg nå blitt lærer jeg og da. Barnehagelærer om Sonja Kibsgaard får det som hun vil. Gjør det meg til et mer spennende og interessant menneske. Er jeg blitt en annen enn jeg var før, eller er jeg litt av begge deler? Er jeg meg selv? Jeg vil tro det. Og mine venner er stort sett de samme som før. Har blitt kjent med noen nye mennesker og fått noen nye venner som jeg trives sammen med fordi de er de de er, hyggelige, omtenksomme, herlige og ikke minst forskjellig fra meg selv. Mennesker jeg lærer mye av å være sammen med, mennesker jeg ler sammen med, gråter sammen med, går på shopping med, på utstillinger, drikker kaffe sammen med, går på fjellturer med. Spiser middag sammen med, går på ski med, ser på at andre står på ski sammen med. Går på kino sammen med. Og utveksler erfaringer og historier og meninger med. Like verdifulle alle sammen. Og da driter jeg i hva de jobber med og hvilken utdanning de har. :-)

Sorg.

Sorgen sitter under huden, er flyktig som en latter, og kan spise deg opp innen ifra.
Jeg har alltid tenkt at jeg skulle ha fokus på gleden ved å ha kjent det mennesket jeg mistet. At det skulle være en slags grunntanke i følelsene mine når jeg mistet noen jeg var glad i. Og kanskje har jeg klart det på mange måter. Da far gikk bort ble det allikevel ikke sånn. Følelsene mine har blitt sittende fast i det jeg har mistet for fremtiden. Alle besøkene, alle klemmene, alle måltidene vi har delt. Alle minnene vi har delt. Tanker og følelser. Viten om at han elsket meg på tross av alle mine feil og mangler. Gleden jeg hadde ved å være sammen med ham. Sorgen som sitter så dypt i meg over at jeg ikke skal det mer.
Jeg trodde det å gå på gravstedet ville gi lindring. I stedet gir det meg bare tomhet. Han er ikke der. Hvor er han? Det er kanskje det vanskeligste. Hvor ble han av. Han døde, han drog i fra oss, men hvor. Hvorfor er dette så vanskelig å akseptere. Han var en gammel mann, og mett av dage, men allikevel så hadde han så mye uopplevd, så masse han ikke rakk å gjøre, så masse han ikke rakk å lære. Vi kjente ham alle på forskjellige måter, for meg var han det undrende nysgjerrige mennesket som så gjerne ville oppleve og lære. Han strålende smil. Jeg har mange mange gode minner og en dag blir det lettere å ta de frem også. Akkurat nå så savner jeg ham bare så inderlig.

My parents and me.

My Father Sivert, Me and my Mother Helga. This photo was taken on my fathers 90th birthday the 13th of september 2008.

Me, Hilde and my Mother.

Here we are all dressed up since Bernice and Walter was visiting from USA. This picture is taken by Walter Halvorsen, Nikolay Bjørings nephew, and sort of cousin of my father.

Familiebilde

My family in 1967 or 1968 I think. I dont remember, have to ask Kari. On the photo is Mum with me, Torbjørn, Rolf Terje, Trygve and Kari.

17th of May 1967... I think.

Ready for celebration.... Svein, Nils, Heidi and Rolf Terje. Wonder where Torbjørn hide himself. He never appeared on any photos.

Ingen ting.

I dag har jeg for å være ærlig, ikke gjort noen ting. Egentlig kjeder jeg meg. Og er stadig sulten, noe som slett ikke er bra. Det skjer ikke mye i helgen egentlig. For det første er jeg blakk, beinbrudd og diverse andre reparasjoner i familien koster masse penger. Så nå vurderer jeg å selge noen biler her for å få inn litt penger. Om ikke annet så til strømregningen.Christian har en gammel Volvo stående utenfor her.. Den må det gå an å få noen kroner for.
Av og til undres jeg hvordan i alle dager jeg får hverdagen og økonomien til å henge sammen med en inntekt. Det er egentlig dyrt å være fattig. Hadde noen forventninger om at det skulle ramle inn noen bidragskroner her, men det ser dårlig ut. Egentlig forstår jeg ikke hvordan han får det til. Hvordan klare å unngå noe en er pålagt over så lang tid. Egentlig vil jeg gjerne vite det der. Kanskje samme metode kunne vært brukt på feks NRK sin lisensavgift.....

Søtt lite barn...en gang...for lenge siden...men nå....

Helen Komini Olsen som lita jente. Veldig søt og vitebegjærlig Helen. Ingen kunne stille spørsmål som henne. Og kanskje har det kommet henne til nytte.

http://www.komini.no/films.html

Se Helens film Daddys girl .

Beinbrudd.

Jeg klør, har verdens korteste tålmodighet, eksem under den elendige lasken.... og får ikke til å gå med de der krykkene. Syt og klag. Men det er sant. Skuldrene setter begrensninger for hvordan jeg får til å bevege meg på krykker. Så... hva nå. Tromme...tromme.... det er ennå 3,5 uke til jeg skal på kontroll. Hvordan få til alt man vanligvis får til. Som feks støvtørking... hver gang jeg fisker frempå om støvtørking til mine kjære får jeg en lengre utgreiing om at ingen har dødd av støv, det ser helt greit ut for dem, de forstår ikke hva jeg klager over osv osv. For en gjeng. :-) Jeg undres på hvordan det kommer til å se ut her om fire uker. Godt det ennå er et stykke frem til jul. Klesvask....hvem skal vaske klærne deres montro... det er mye som jeg gjør som mine søte "små" tar som en selvfølge.
I helgen har heldigvis to av dem vært bortreist. Til Aure.Det har vært deilig. Det er utrolig godt å få ut fra huset ham som har bodd på stua her nå i et halvt år. Jeg hadde forhåpninger om at han ville finne seg en kjæreste, men neida..han er singel som aldri før. Mammas husokkupant. Jeg håper virkelig han finner veien ut av nr 70 og litt lenger ned her i gata rimelig fort. Vi nærmer oss 1.november med stormfart og en dag må da vel derre guttungen kunne flytte hjemmefra. :-) Ikke at jeg gleder meg neida... :-) BARE LITT. Jeg er kjempeglad i Christian...og trives godt sammen med ham, han er en trivelig og artig fyr. MEN...vi trenger ikke BO sammen.

Gjenbruk...

I natt har jeg hatt en ufattelig rar drøm. Hvor fokuset var gjenbruk, uten at jeg helt kan fatte hvor det kom inn. Jeg drømte at vi hadde fått inn symaskiner fra Husquarna på jobb. Svindyre symaskiner som det var forventet at vi ansatte skulle kjøpe. Sissel som jeg jobber sammen med irriterte seg i hjel over denne symaskinen, og jeg ønsket meg den så veldig. Men hvor skulle jeg få penger fra. Og jeg har jo alt en symaskin. Hvordan skulle jeg kunne legimitere det å kjøpe en annen om enn bedre en. Vanskelige greier. Løsningen ble å selge den gamle... som Tor en kompis av Roger skulle kjøpe...for 3500, -. Ikke verst med en tjue år gammel symaskin.
Kanskje ønsker jeg meg innerst inne en ny symaskin. Symaskin er noe enhver burde ha. Jeg fatter ikke hvordan folk klarer seg uten.

Livets mørke sider.

Noen ganger er jeg og forsåvidt også Roger i det filosofiske hjørnet. Hva som bringer oss dit kan være så forskjellig. I går var det en råkjører som fikk oss til å begynne å undres på hva det er som gjør at folk blir spik spinna gærne straks de setter seg bak rattet på en bil eller et annet kjøretøy. Siden Baard Danielsen forlot Radioadressa kom det en annen gjøk på RadioAdressas morgensending og han har ikke nettopp gjort trafikkbildet bedre ved å oppmuntre folk til å vise fingeren i trafikken, henge på hornet og "stå på krava". Enkelte begriper ikke hvem de når ut til når de over eteren kommer med slike uttalelser.
I allefall begynte vi å lure på hva som gjør at en tilsynelatende normal middelaldrende mann opptrer på en slik måte at han er i risikosonen for å drepe en til flere medtrafikkanter. Hvorfor så travelt. Hvor skulle han? Pleier han å være slik til vanlig? Hvordan behandler han sine venner? Sin familie? Har han venner og famile? Skulle han rekke et fly kanskje? Man kan virkelig undres. Og vi møter dem hver dag... "idiotene" som driver sikksakkkjøring på omkjøringsveien.

Sunset at Haugen, near by Bjøringen.

This picture was taken the 15th of July 2009, the day in front of my fathers funeral. It was a beautiful evening and I went for a walk together with Henning. The clock is almost 2300 in the evening.

Holding hands... me and my father.

To hender som holder hverandre, to hjerter som banker og slår.

Det ene hjertet har stoppet, men vil alltid leve videre i meg, i minnene mine.

To hender som holder hverandre.

Storesøstera mi- my big sister Kari...Mum, Hilde, Kalle, Me.....

This picture is taken the 20th of july 1969, from left Mum, my niese Hilde, me and my big sister Kari. :-)

My sister Kari and her husbond for over 40 years Kalle. The picture is taken in Thailand 2008.

Mor og far - Mum and dad.

Mum and Dad at his place in the retirementhome. This picture is taken in the Easter 2009. It is difficult to understand I will not see him anymore, and somehow it almost hurts to see pictures of him. I miss him so much.

Two of my friends :-) Which I love. :-)

Two years ago, me and my friend Tiina has just got our diplomas from Dronning Maud Minne Høyskolen in Trondheim. A strange but also wonderful day.

And here is Signe, wearing my national costume in her sons confirmation. Signe is a very very dear friend of mine. Living at Aure. My sons also love her, and her familiy and enjoy spending time with them.

Saturday 24th of october 2009

It has been a busy week for me, this last week. Tuesday evening I was out jogging, and managed to trip into a hole in the road, I fell and hurt my ancle. Even though it hurt a lot I continued my tour, and went walking for half a hour. Next day the ancle was twice its ordinary size so I had to go to the doctor, to exray, and then to the hospital just to be told my ancle was broken. Wonderful, not. I will have to walk on crutches for a month, if I am lucky.Hopefully I will not gain much weight during these weeks. I am not a very patient pasient so...well.. I'll just hope for the best.
Today I am writing in english, or...I am trying to write in english. I am not very good at it anymore I am afraid. I dont use it often enough and I have forgot many words I used to know. And I have not bothered to find my dictionary... so I just hope you understand what I mean, and write.
Today I was chatting with my friend Ruth in Australia. It is rather strange really, when we first got to know each other we were writing letters, sending cards and now we are chatting on the internet. It is so nice to cath up with every thing that has happend since last we wrote, and nice to know how everybody is doing. Digital cameras make us able to share photos. It is strange to see those little kids has turned in to grownups....
Besides Roger and I went for a tour in the car, just to get outside the house. I feel like turning crazy sitting here not able to go walking, jogging, running, climbing in the mountains... I really hate this and almost feel sorry for my self. But I do have a lot to be grateful for, my legs will be fine again. Hopefully I will be able to run. If not...I can walk. :-)
I made bacalao for dinner... it tasted wonderful...mmm...have to do it again soon. Great meal.
And now we are watching telly.... yeah...
But I planned to tell Ruth about all the photos in my blog...and now I forgot what photos I have got here... Let me see..one of my father on a snowrider.... and my mum and dad with the tractor. Hilde and Stein Arve are my niese and nephew. They are my age, and my sister Karis children. A large oversight landscape photo is from Bjøringen where I lived as a child and where my mother still lives. And my brother Torbjørn with his wife Eva and their children also live there.
The picture from Storheia is me. Last Sunday.
The kids in the snow is me and my brother Rolf when we were little. Mor and Far means mum and dad... :-) På min mors fang- me at my mothers lap.
Hope some of it make sense Ruth. :-)

Her er et bilde av mine foreldre, i ferd med å sette poteter like nedenfor huset vi bodde i. Jorden ble utnyttet til mat til mennesker og dyr over alt der det var mulig. Det var nødvendig for at de skulle få "hjulene" til å gå rundt og for at alle skulle bli mette. Inntektene av gården var ikke alltid like store, det var trange kår og det var nok veldig vanskelig for dem mange ganger.

Min kjære kjære far. Sivert Huseby Ulfsnes. Vi glemmer deg aldri.

Dette tror jeg er alles favoritt bilde i min familie. Bildet er tatt ca 1983 av Timothy Hughes som dengang leide mor og fars "gammelhus" og bodde der sammen med Eva Hagen. Akebrettet har min far fått av Inger Mette Skiphamn. Jeg syns bildet på en veldig god måte illustrerer det vi kaller ekte livsglede.

Meningen med livet kanskje. :-)

Da jeg var liten....

Da jeg var liten...da var det masse snø da. Det var da det var vinter, og vi barna fikk på  hjemmestrikkede strømpebukser og lag på lag med ull og vadmel så vi ikke skulle fryse. Ganske ulikt hva mange av dagens barn og unge velger å ta på seg, hvor utseende, snarere enn om man fryser eller ikke er det som betyr noe.

Men snø hadde vi i allefall. Tror jeg. Kanskje husker jeg bare det jeg ser på gamle bilder, at jeg har valgt bort minnene som rommer blank is og regnværs vintere. For av en eller annen merkelig grunn har jeg ingen minner om snørike skoledager. Snøen må ha vært noe som befant seg på Bjøringen.

Her er bilde av meg og Rolf Terje.

Julegaver

Kom egentlig litt i gavemodus i dag. Kanskje fordi jeg fikk julekatalogen til Panduro. Mange gode ideer der. Kanskje også noe jeg kan lage sammen med barna i barnehagen. Men inntil videre blir det symaskinsysler. Bare må ha litt mer materialer.

22.oktober 2009

Julen nærmer seg med rasende fart..og hva gjør jeg..jo jeg kløner det til og brekker ankelen. Helt utrolig. Så nå blir det fire uker med aktiv sykemelding og krykker. Du store min.

Jaja. Har nå jumpet rundt i dag og mast på mine medarbeider på jobb. Var egentlig koselig å sitte å jobbe i fred og ro. Etter jeg kom hjem har jeg jobbet litt med julegaver. Artig det og. Var så fint lys i dag at egentlig burde jeg malt. Men så sydde jeg litt i stedet. Ikke helt ferdig..men det blir..jeg bare mangler litt utstyr.

Mandag 19.10.09

I dag stod jeg opp klokken 0530. Regner med at jeg blir tidlig trøtt i dag..kanskje.. Klokken er jo nesten 2100 nå så det spørs. Jeg har vasket dusjkabinett og toalettet, vært å handlet, byttet ost ute hos Kari, vært på Møller bil, handlet astmamedisin til Henning og laget middag samt muntret opp Simen. Det siste er mer som en utfordring. Og det har jeg i såfall nok av.
I dag kom forresten studenten min. Hun er flink. Jeg har tro på den jenta. Det er det skriftlige som blir utfordringen nå som før tenker jeg. Spennende. Men i morgen er en ny dag. Og i dag har jeg heller ikke vært ut og trena. Tenker all klesvaskingen og husvaskingen får være trening nok i dag. Blodsukkeret klokka 2045 var på 5,5 og det er ikke så gærnt er det vel.... :-)

Søndag 18.oktober. 2009

I dag har diabetikeren vært en tur på Storheia. Turen tok tre timer for meg med pause. Og denne gangen hadde jeg vært smart nok til å ta med både mat og drikke på turen. Samt en mp3 spiller som var nesten tom for batterier. Det holdt så akkurat. Det hjelper på marsjfarten å ha musikk med, og for det meste går jeg alene da jeg går for sent i bakkene til at de andre orker å gå sammen med meg. Og det er greit nok, er ikke moro for meg å være en sinke for de andre heller. Det går greit på relativt flat mark, og i nedoverbakkene, men i motbakken sliter jeg. Hoftene vil ikke samarbeide, så det er nok et eller annet der og som ikke er som det skal. Av og til har jeg en følelse av at hele kroppen er en feilvare. Men uansett nå har jeg i allefall holdt meg røykfri i over tre uker. Snart fire. Det må da vel være bra. Ikke spiser jeg kaker, ikke boller, ikke brus, ikke sjokolade eller noe annet snop, ingen former for potetgull, ikke noen former for alkohol. Egentlig burde jeg ha vært radmager nå. Istedet har jeg en følelse av å ikke endre vekt i det hele tatt. Mulig jeg blir mer muskuløs ja, men ikke lettere. Merkelige greier. Undrer hvor mye muskler jeg skal bygge før jeg begynner å gå ned i vekt. Lenge siden jeg har trent så effektivt og jevnt som jeg gjør nå. Tro om jeg orker å holde på slik til jeg er 70 år.

Lørdag 17.oktober Hvor ble denne uken av.

Denne uken har gått med rasende fart. Både på jobb og hjemme. Jeg er faktisk ganske sliten. Har vært veldig flink til å trimme/trene denne uken. Har vært ute på "rask gange" nesten en time hver dag denne uken. En dag gikk vi bare en halv time. Blir ikke akkurat lettere, men vil tro jeg har blitt noe tynnere. Ser ut som en olding i ansiktet, eller rettere sagt på halsen. Er så jeg vurderer plastikk kirurgi for å få rettet opp litt. Så slik ut forrige gang jeg gikk ned i vekt/størrelse også. Kanskje man kan trene halsen også. Hersens dobbelt haker. Heldigvis fins det masse fint i skjerf. Men jeg er temmelig blakk da. Som vanlig holdt lønna bare til regninger, og så til mat. Det blir aldri noe til overs. Aldri noe å spare. Kanskje det blir litt bedre når Christian en dag flytter hjemmefra. Jeg merker at det koster mye for meg å ha ham boende hjemme. Han stikker av med Simens klær, og bidrar svært lite til matbudsjettet. Så jeg har egentlig ikke råd til å ha ham der. Dessverre har det tatt veldig lang tid å få leiligheten hans ferdig. Dumt. Men kanskje er den ferdig neste uke. Det skal visstnok ikke være så mye igjen nå. Takk og lov. Det blir roligere, men dog kanskje for rolig for oss alle sammen. Ikke godt å si. Han er en munter person med mange gode kommentarer. Det er bare at han tar så mye plass.
Denne uken har jeg i allefall vært på jobb i tre dager. Kathrine har vært syk og hatt syke barn så det har merktes. Vi var på tur på onsdag, til Moholt bibliotek og møtte Barbro og Pelle. Det var herlig. :-) Som jeg har savnet Pelle. Han ville være med oss hjem da vi gikk tilbake til barnehagen. Satte seg godt til rette i ene tvillingvogna og ville være med. Kom ikke engang da mamma fristet med smokken. Han er en herlig ung mann. Torsdag og fredag har vi vært på planleggingsdag. Veldig lærerikt. Det blir spennende å se hvordan neste barnehage år blir.

Snart leggetid, igjen. Mandag 12.10.09

Nå har vi vært ute å gått tur. 1 times rask gange. Vi har vært ganske flinke denne uka syns jeg. I går var vi et par timer i "Klæbumarka" både for å gå og for å ta bilder. I dag har vi tatt en rundtur om øvre Flatåsen via Huseby og ned om Nyveilia før vi gikk hjem til Romolslia. Forleden gikk vi fra Nidarøhallen om Bakklandet, gjennom byen og tilbake til Nidarøhallen, pluss den vanlige runden i Granåsen et par kvelder. Det begynner å bli både isete, med snø, og det er kaldt så jeg må nok etterhvert på med mer klær og mer hensiktsmessige sko. Joggesko holder ikke veldig mye lengre. Dessverre. De er jo bedre å gå i enn tykke goretex sko, som nok holder bedre kulden ute, men som er tyngre å gå i.

Blodsukkeret har svingt veldig i dag, fra over 8 til ned i 5. Med bruk av medisiner. Hvor jeg ville ha vært hvis jeg ikke hadde brukt medisiner vet jeg ikke helt. Det er litt godt å kunne måle blodsukkeret, jeg vet litt mer om hvor jeg er i verden da. I går følte jeg meg rett og slett elendig, og det viste seg da at blodsukkeret var for lavt. Så jeg gjør meg mange nye erfaringer om hvordan kroppen reagerer. Spennende.

Mandag 12.10.09

I dag ble jeg vekt av mobiltelefonen. Jeg gjør vanligvis det da, men i dag ringte den. Sykefravær på jobb så jeg kom meg opp og ut litt faderlig fort, og har sjelden kommet meg så fort på jobb. Har heldigvis fått gjort masse i dag, ikke minst forberedelser i forhold til å ta imot student. Noe som skjer ganske så snart. Skal møte studenten i morgen og ta imot ham/henne på avdelingen alt fra neste uke av. Det blir spennende. Er ennå en del forberedelser som må gjøres, men håper jeg rekker en del i morgen tidlig.
Og ja, rekke. Det er så mye jeg syns jeg skal rekke. Føler at jeg henger etter med det meste, og at jeg blir stresset også av det. Dagene flyr avsted uten at jeg får helt til alt jeg ønsker å gjøre. Kanskje det endrer seg en dag. Blodsukkeret svinger også veldig for tiden, fra veldig lavt til veldig høyt. Den der diabetesen er en utfordring på mange måter. En livsstilendring ja, men det er vanskelig av og til. Når fristelsene blir for store og for mange.
Ellers så er nå livet som det pleier å være. Simen strever med sitt. Jeg er både sliten og lei, skal han aldri bli bedre. Og begynner å tenke litt sånn, nå må du ta deg sammen gutt. Det er så vanskelig å akseptere hans annerledeshet. Lett å si det til andre, veldig vanskelig når det gjelder ens eget barn. Jeg er jo så veldig veldig glad i ham. Tror aldri noen kan forstå hvor mye.

10.10.09

Har akkurat sittet og hørt på en lydfil med mine foreldre på. Som jeg savner dem. At far er borte er vanskelig å akseptere. Sorg er en underlig greie, og for det meste skyver jeg det bort, og makter ikke ta det innover meg. Det er bare så vanskelig å forstå at jeg aldri skal holde hånden hans mer, aldri bytte nese, aldri klemme ham mer. Desto mer nyter jeg å være sammen med min mor når jeg er på Aure. Hvor heldige de er som kan være der sammen med henne ofte. Undres om de vet det.
Ellers har det vært fint vær i dag, og kjempeglatt. Jeg har vært på tur to ganger, og den ene gangen var det bare såvidt jeg klarte å holde meg på beina. Disse helgene går så alt for fort og er så veldig dyrebare. Det er nesten så jeg ikke rekker å nyte dem i det hele tatt. Egentlig kunne jeg trengt en uke ferie nå. Helsen min er ikke bedre enn det som trengs. Jeg sliter med at jeg er så veldig trøtt. Men håper det går seg til etterhvert som jeg går ned i vekt. Noe endring må det da vel bli ettersom jeg aldri spiser søtsaker og kaker lenger. Bare en liten is en veldig sjelden gang. Kostholdet kan vel ennå bli sunnere, men jeg savner noe å kose meg med på en lørdagskveld, annet enn gulrøtter og kålrot.

091009 Endelig fredag

Nå er i går blitt i dag, og jeg sitter i stummende mørke og skal skrive noen ord før jeg drar på jobb. Tro hvordan dagen blir i dag. På gulvet ved siden av meg ligger Christian. Tro om han noensinne kommer til å flytte ut. Nå har han bodd på gulvet og sofaen i over et halvt år. Jeg vil ha tilbake stua mi. Selv om det er trivelig å ha ham her. Stort sett da.
På jobb i dag skal Kathrine ha språksamling. De minste øver seg på å utvikle språkmotorikken. Det er spennende.
Simen har fått tre nye saksbehandlere. Tro hvor det bærer hen. Noen ganger føler jeg at nå makter jeg ikke lenger. Og så makter jeg litt til allikevel, selv om jeg føler at kvaliteten på arbeidet jeg gjør ikke er god. I april fyller han atten år. En milepæl er nådd, og han får om ikke annet nye trygderettigheter. Men nå skal jeg spise og dra. See you later, alligator.

I morgen....

I morgen er en ny dag med blanke ark og fargestifter til. Jeg  begynner på tidligvakt. Er ikke så veldig glad i dem. Er blitt veldig glad i å sove om morgenen, men....det går ikke. Så får forske mer på bloggen min i morra. Kanskje ikke så dumt å bruke den mer flittig. Sortere tankene litt. Finne mitt ståsted i verden. Og ikke minst skape litt "rom" for og til meg selv. Det er det ikke for mye av. Så kan jeg spekulere litt på hvordan inntil neste gang jeg logger inn her....natti...natti....

Torsdag.

I morgen er det fredag igjen, og helg. Skulle ønske jeg kunne "fryse" fredagene. Jeg elsker fredager. Når fredagen kommer er det to fridager i vente. Hele to dager. Fantastisk. Det er utrolig deilig egentlig. Hva jeg skal gjøre i helga, jeg vet sannelig ikke. Ønsker meg fortsatt arbeidsbord med plass til symaskinen. Og alt som hører jobben til samlet på en plass. Tro om jeg får et kontor en dag. Og så skal jeg nok ut å trimme. Det hører også helgen til. Forrige uke var jeg hjemme på Aure hos min mor. Vi var der hele helgen og besøkte ingen andre. Ikke at vi var savnet heller, og så er det så deilig å bare være der for henne. Søndag ble det til slutt en gåtur. Jeg og Henning gikk til Vabennesset. Flott tur, til tross for gråvær. Det regnet i det minste ikke, noe det har gjort nå i ukesvis. Og vinteren er også kommet. Med frost på bilrutene om morran. Vet ikke helt om jeg liker det. Jeg undres hvor den der globale oppvarmingen ble av. Mulig det er oppvarming, men det er i allefall ikke her.

Lenge siden.

Nå er det så lenge siden jeg har skrevet her at jeg har glemt hvordan det skal gjøres så jeg må nok fomle meg frem litt. Verden er ikke som før siden jeg var her sist, og den blir aldri den samme igjen.
8. juli døde min far etter et ikke så langt sykeleie. Vi hadde vel alle trodd at han skulle bli frisk igjen, men slik ble det ikke, og etter å ha sittet sammen med ham de siste dagene var det egentlig godt å se ham slippe mer smerte og lidelse. Men jeg savner ham inderlig. Og lar vel egentlig ikke sorgen slippe til. Det er ikke tid for det, ennå.
Videre viste det seg at jeg hadde fått diabetes, og høyt blodtrykk. Så det er vel hovedfokus i forhold til meg selv nå om dagen. Minimum en halv times trening hver dag, nå i form av raske spaserturer. Omlegging av kostholdet, noe som ikke alltid er like enkelt. Det byr på mange utfordringer og jeg bruker mye tid på å lese innholdsdeklarasjoner. Men det blir vel en løsning etterhvert. Slutte å røyke jobber jeg også med, så kanskje ble det vel mye på en gang.
I allefall, i dag har jeg og Roger tatt runden rundt Granåsen, i mørket. Brukte 5 minutter mindre denne gang enn på sommerføre. I dag var det faktisk snø. Vi begynner å bli sprekere.

2.april

Og jeg er blid igjen etter å ha blitt til de grader rundlurt i går. Min kjære ringte og lurte på om jeg kunne komme og hente ham og barna, han hadde hatt motorstopp. Jeg ut på leting og fant hverken kall og unger.... og lette og lette.... og fant ingen. Heiv meg på telefonen og nærmest ropte, "hvor er dere da....???"....."aprilsnarr..." Svarte ta altså.... Ble ganske så sur.

Gikk over ut på dagen da.

Noen dager er bare travle, slitsomme, utfordrende, og noen byr på begge deler.
Våren er i det minste kommet nå. Simen har tatt frem mopeden, fått start på den og vært på årets første tur. Han var glad han.

På jobb går det i hundre om dagen med stadig nye utfordringer. Det er aldri kjedelig. Aldri lite å gjøre, aldri rolig, selv om mange av barna skulle være borte og. Og personalet borte. Men kjenner at nå blir det godt med påskeferie.

Sur.

Lurer på om jeg ikke er litt sur i dag. Sinna kanskje. Lei. Frustrert. Trøtt. Negativ. Definitivt negativt. Det er mørkt ute. Bente er på sydentur. Tiina ar fått seg en ny "baby", Roger har fått seg gitar, brillene mine er møkkete, jeg er lei av vinteren, og sur.

Lurer på om jeg skal få meg noe jeg og. Lurer bare på hva. En hobby. Bedre plass kanskje. Har vridd hodet mitt for å finne en plass å sette symaskinen. Og ønsker meg to stoler i stedet for to seteren på stua. Så hadde det om ikke annet blitt mer luft her inne. Og lettere for de som liker å sitte å se på tv, nå må de jo søren ta meg snu hele sofaen.

Jeg er lei av å bo trangt, lei av å ha dårlig råd, av regninger og utgifter, ting som går i stykker, mennesker som trenger nye briller og nye tenner og kanskje en bil eller to.

Heldigvis har jeg en katt.

Puffet ris i John Allansgate nr 5

I det siste har jeg tenkt litt på det der med barndom. Min barndom. Og hatt noen tanker om å skrive ned mer om den. Kanskje lage en liten bok. Av og til husker jeg mye, andre ganger lite. Noen ganger tenker jeg at jeg skal lage meg en stikkordsliste, notere ned etterhvert som jeg husker noe og så skrive litt om de enkelte tingene og så glemmer jeg det igjen. Hvorfor er det sånn. Stress sier min kjære, du har for mye år sortere ut og tenke på. Og det er jo sant. Derfor jeg begynte denne blogg greia også. For å sortere litt. Men, forleden dag husket jeg på den første gangen jeg spiste puffet ris med jordbær og melk på. Hos min søster Kari i John Allansgate nr 5. På kjøkkenet sammen med Hilde og Stein Arve. Husker lukten, husker smaken, husker stedet. Ikke hva slags bord de hadde eller stoler. Men husker kjøkkenskapene. Et godt sted å være. Og puffet ris med jordbær og melk på er faktisk ganske godt.

Lørdager

Jeg kan ikke forklare hva det er som er så dyrebart med lørdager. De er dyrebare, og de går så alt for fort. Og jeg rekker liksom ingen ting på lørdager. I dag for eksempel skulle jeg klippe håret mitt. Jeg trenger å klippe håret mitt, det er en trist litt for lang greie. Men har jeg klippet håret mitt, nei. Jeg har ikke det. Det jeg har gjort er å rydde på terrassen og betalt regninger. Det er alltid så morsomt å betale regninger på lørdager. I sær lørdager etter lønning, så rekker man ikke riktig å se engang at det er kommet inn lønn før den er borte igjen. Av og til ønsker jeg at jeg var skikkelig rik.