Dagen i dag, i går og i morgen.

Lenge siden jeg har skrevet her nå, og ser mye er forandret siden jeg var her sist. Ting må læres på nytt. Og det er bare å innrømme, jeg er egentlig ganske deprimert for tiden. Vil ikke være det, men det er ikke alltid slik at man bare kan knipse med fingrene, ta seg sammen og så er alt i orden. Noen ganger tar ting tid. Som nå. Det har vært tunge år, uten at det hverken forklarer eller bortforklarer. Selv jeg trenger tid til å fordøye tap og sorg, og til å åpne opp og se etter nye muligheter. Kanskje ser jeg bare meg selv og hva jeg trenger, og evner ikke gi så mye til andre for tiden, selv om jeg prøver. Positivt på listen er at Christian har jevnlig samvær med Vanessa, og selv om det er lenge siden sist så møter jeg henne ofte. Det er deilig. Hun er ei fantastisk jente. I pinsa var jeg på Aure hos Kari og Kalle. Roger og Henning var med. Og nå har jeg endelig (håper jeg) kommet igang med trening igjen. Jeg må, jeg spiser for mye, rører meg for lite, blir deprimert og lei meg, legger på meg og ikke minst blir ensom. Hvorfor skal forresten livet være så ensomt? Jeg undres i blant. Hvordan får jeg det til. Hvorfor er ikke jeg en sånn dame som har huset fullt av venner og som bobler over av energi. Er det mine barn som smittes av meg eller er det omvendt. Lest forresten i Tara at man skal skrive av seg depresjon og tungsinn og da tenker jeg det er bare å komme igang. Sette ord på ting, få det ned og jobbe for en endring. Og lytte til Sidsel Rasmussen som sier: Tørk tårene, og knytt neven. Du er kvinne og du kan alt, hvis du bare vil og tør.