Hindringer på veien.

En gang i verden ble jeg født for tidlig, uten at jeg anså det som noe problem. Jeg hadde en flott barndom, rik på opplevelser, og vokste opp med mange mennesker omkring meg. Og ikke minst lærte mange mennesker å kjenne på ulike måter. Vi visste hvem alle var, og var "hjemme" hos de fleste. Alle som bodde i de ulike grendene, alles foreldre, besteforeldre og søsken. Vi kjente naboene våre. Noe vi slett ikke gjør i dag. Naturligvis bor det mange flere her jeg bor nå, men jeg kjenner jo ikke engang naboen i blokka hvor jeg bor. Vi bruker heller tid på å hakke på hverandre, og skylde på hverandre når problemer oppstår, enn å rekke frem en hånd og bli kjent med hverandre. Lynsnare er vi til å lukke igjen døra om det skulle komme forbi en "fremmed".
Men født for tidlig ja, og liten og skranglete gjennom oppveksten, uten å være spesielt mye syk. Men nå får jeg det igjen. Har en følelse av at for tiden går allting i stykker. Ankler som ikke gror som de skal, og som må opereres. Skuldre som ødelegges av fall på glatta, og de evig tilbakevendende forkjølelsene. Gud hjelpes meg hvor lei jeg er av forkjølelser. De stjeler all energi en stakkar har og gjør meg til nærmest invalid. Nå håper jeg at jeg blir frisk snart. Gurgler saltvann, og snorkler saltvann, sender Henning til postkassa med forhåpninger om snart å bli operert i ankelen. Jeg vil da så gjerne ut å trene. Christian trener hver dag og er nesten aldri syk. Det må ha noe for seg.