Mobbing

"Som foreldre er vi ansvarlige om barnet vår blir mobbet, eller er en mobber. Ikke bare den som blir mobbet får livet sitt ødelagt. En slik destruktiv adferd er også ødeleggende for den som mobber og kan forfølge vedkommende på ulike måter senere i livet. Stopp mobbingen nå!!!"

Denne la jeg ut på facebook siden min i morres etter å ha tenkt masse over en samtale jeg hadde med en venninne i går. Sønnen hennes blir mobbet i skolen, og på fritiden, og omgivelsene toer sine hender. Jeg sitter igjen med følelsen av at noen forsøker å fortelle gutten og familien hans at han fortjener å bli mobbet, og jeg kjenner jeg blir trist langt inne i meg selv. Barns adferd er en ting, men voksne burde vite bedre. De burde vite at mobbing ikke bunner ut i at noen fortjener det. Hvorfor noen velger å mobbe andre kan jeg ikke fortelle. Men mobbere opptrer som oftest i flertall, og ikke en alene, så da er det nærliggende å tro at den som mobber har behov for å markere seg som leder, som betydningsfull og viktig ovenfor en eller flere andre, og da velger seg noen å plage for å markere seg på den måten.

Jeg har opplevd at flere av sønnene mine har blitt mobbet på skolen. For den ene medførte det at han fikk store psykiske vansker, og han vegret seg for å gå på skolen. Selv i dag gir det å gå på skolen ham store vansker og han mestrer ikke skolehverdagen. Den andre har taklet det på en annen måte. Kanskje fordi han fikk god hjelp og støtte hos en ansatt i barne og familietjenesten. En som i utgangspunktet var tatt inn for å lære gutten sinnemestring, men som viste ham forståelse, og tok det han fortalt på alvor. En annen enn mamma, som i slike situasjoner helst blir inhabil. Mammaer skal tro på og forstå. Det som er betydningsfullt er at noen andre tror det man forteller.

Og årene har nå gått, og jeg har ikke inntrykk av at han mobbes i skolen lenger. Han sliter med sykdom, men trives ellers godt og gleder seg til skolehverdagene og går dit til tross for sykdom. Verre er det blitt med ham som var plageånden på barneskolen. I dag er det han som strever, som opplever lærere som ikke liker ham, som må leve med at medelever skyver ham i fra seg. Kanskje burde jeg glede meg over det, men nei. Jeg tenker at hvis vi hadde blitt hørt og mobbesaken tatt tak i så ville kanskje ikke bare ett barn vært "reddet" men flere med. Også ham som mobbet, og som i dag må leve med vissheten om at han ødela barneskoleårene for både en og flere medelever. Og som nok vet at i voksen alder vil hans adferd som barn slå tilbake på ham.
Tenk om noen voksne som stod ham nær hadde tatt hans adferd på alvor og søkt å hjelpe ham bort fra den destruktive adferden, ødeleggende ikke bare for andre, men også for ham selv.
I en forbindelse ble jeg oppringt av politiet som hadde mottatt en anmeldelse på ham. Og hvor en av mine sønner hadde vært vitne. Jeg fortalte det jeg visste, og ba til slutt om at de måtte hjelpe gutten. For også han er et menneske med behov for å bli sett og hørt. Og ikke minst av sine foreldre enten det han gjør er godt eller dårlig. Å unnskylde en destruktiv adferd som er til skade for andre er kanskje det dummeste man kunne gjøre. Noen ganger bør man tro hva andre forteller, og søke å endre sitt barns adferd, for å hjelpe sitt eget barn til endring. Jeg ville ikke trivdes med å legge meg om kvelden i visshet om at barnet mitt hadde plaget andre, uten at jeg ønsket å få barnet til å endre sin måte å være på. Det fins ingen barn som fortjener å bli mobbet. Ingen.