Vokser og gror...

Egentlig blir jeg litt satt ut av husets beboere av og til. De har en utvikling jeg ikke helt forstår meg på. Ikke jeg selv heller for den saks skyld. Jeg sitter foran pc og gror sammen, og ved spisebordet sitter Henning og påstår at han vokser. Altså blir han enda større enn han alt er...og strekker seg enda lenger opp mot himmelen... Mens jeg repareres..og vokser mer i bredden enn i høyden.. sukk... jeg blir nok kortere og kortere.. og får håpe når jeg kommer til min dauan dag at jeg når over dørstokken. Ei dame jeg kjenner snakket om at vi var kommet i reparasjonsalderen for en tid siden, og innimellom må jeg innrømme at jeg føler meg som en hypokonder. Viktig å ha fokus på det som er postivt sier vennen, og jeg forsøker så godt jeg kan, men begynner å føle meg som guttas farmor, som stadig var syk og slet med et eller annet. Er nesten så jeg blir lykkelig av å få bekreftelse på at det er noe som er gærnt og ikke bare noe jeg tror. Så får man leve med de utfordringene man har fått tildelt. Begynner å bli en del, og noe kan man gjøre litt med, annet må bare være som det er. I fjor... nærmere bestemt dagen før Brages bursdag hadde jeg et rundkast på isen på vei ned til bilen min oppe i Nyveilia. Endte med en tur på skaden, hvor de konstanterte at jeg var forslått, men ellers hel. Og hvorfor i svarte grønne har jeg da ikke vett nok til å protestere på det de sier. Men neida... jeg nikker og bukker og er glad for at de tok seg tid til å se på meg. Nå et og et halvt år etter får jeg vite at beklager, men du slet nok et leddbånd i den skulderen da du falt.. og det kan det snart hende du må leve med ja. Ut og bort. Fordi nå er det gått alt for lang tid siden skaden skjedde. Jada. Men noe kan jo fikses, og derfor sitter jeg nå her og gror og gjør lite annet. Og slik skal det være i en uke fremover. Hurra for meg. :-D