Mitt lille land...min lille verden....vår verden.

22.juli 2011. Vår verden blir aldri den samme igjen. En gal mann sprenger en bombe i regjeringskvartalet i Oslo. Den samme gale mannen skyter nærmere 70 barn, unge, unge voksne og voksne på Utøya i Tyrifjorden. 600 mennesker samlet på ett sted. Ikke alle kom hjem igjen. De som kom hjem må leve videre med store traumer for resten av livet. For hvem kan vel glemme noe sånt.

Det er uvirkelig, likevel virkelig. Midt oppe i alt dette står Ingrid. Flotte vakre glade Ingrid, som nettopp ble valgt til leder av Oppland AUF. Jeg er så stolt av Ingrid. Ingrid som sprudler av glede og energi, av drømmer, av tiltakslyst. Ingrid som er den flotteste norske ungdommen jeg kjenner. Jeg gledet meg med Ingrid da hun skrev at hun gledet seg vilt til å dra på sommerleir på Utøya. Jeg smilte inni og utenpå, og gledet meg over alt hun skulle få oppleve. Og så kommer dette.... Jeg leser på nettet at de skyter på Utøya.... og det går sikkert et minutt før virkeligheten siger inn over meg. Det er jo der Ingrid er. På Utøya. Og jeg kjenner hvor skrekken brer seg. Ingrid.

Ingrid kommer fysisk hel hjem igjen. Og jeg er glad og lettet over at hun er hjemme, hos mamma og pappa og lillebror. Samtidig som jeg vet at hun får med seg en ballast som ikke blir lett å bære. Sorg, vantro, smerte, savn, tap av uskyld. Alle som var der ute mister så mye. På grunn av et eneste menneske.

Av og til tenker jeg, hvorfor fylles jeg ikke av hat? Av trang til å drepe dette mennesket som har gjort så mange så mye vondt. Som har skadet barn. Hvordan kan noen skade barn? Det er ufattelig, ubegripelig, fantasien strekker ikke til. Jeg føler bare en tung og inderlig sorg. At noen skulle kunne frarøve oss det fineste som fins, barn og ungdom i blomst, barn og unge med årene og opplevelsene foran seg. Det er så inderlig urettferdig. Og innerst inne tenker jeg...måtte han brenne i helvete, sakte.... mens han ser alt han hadde ønsket seg smuldre opp og forsvinne.

Mitt lille land kommer til å reise seg etter sorgen. Det kommer Ingrid og hennes familie, alle som jeg er så glad i, også til å gjøre. Det skal komme gode dager etter dette. Gode dager hvor norske ungdommer atter skal blomstre, hvor unge politikere igjen skal jobbe for et bedre Norge. Uavhengig av hva dette monsteret hadde ønsket vil Norge bli et godt og flerkulturelt samfunn med plass for alle. Vi skal alle ha plass under samme flagg. Uavhengig av politisk tilhørighet og etnisk opprinnelse.