Lenge siden sist, nå igjen.

Nå har jeg ikke vært her inne på månedsvis. Av og til glemmer jeg helt bort mine tanker om å skrive dagbok på denne måten her. Og noen ganger er det slik at jeg er i en sånn form at jeg ikke orker å skrive. Eller tenke på noe som helst. Først stresset med å ødelegge foten min, utfordringen ved å være øvingslærer samtidig som jeg er sykemeldt, så er man aktivt sykemeldt og til tider veldig aktiv. Med det resultatet at jeg er så sliten når jeg kommer hjem fra jobb at jeg har lyst til å spy. Og jeg undres, hvorfor er det så slitsomt å ha det vondt i en fot. Jeg kunne ha hatt det mye verre. Hvorfor takler jeg det så dårlig. Eller gjør jeg kanskje ikke det. Ikke godt å si.
På diverse forum jeg er på går diskusjonene høylydt hadde jeg nær sagt om sykefravær og snyltere om dagen. Av og til undres jeg hvorfor det er så lett for oss mennesker å sette oss til doms over andre. Og jeg ser gjerne at jo eldre folk blir jo mindre fordømmende blir de. Kan det være fordi man har gått ut noen sko på veien. Gjort seg noen erfaringer og fått se at livet ikke er bare rosenrødt, det er faktisk en dans på roser, med stygge torner. Og iblant stikker man seg hardt. Og lærer av det.
Jeg møter mange sjebner gjennom jobben min. Vondt er det også når noen jeg er glad i og setter stor pris på sliter. At Ann Elin skulle miste sin Stig nå like før jul har vært veldig tungt også for meg. Jeg har kjent Stig i mange mange år og har forlengst lært å sette stor pris på ham. Så å forstå at han nå ikke er mer det er veldig vanskelig. Og tankene mine går daglig til Ann Elin og barna. Av og til er det forferdelig å være så langt unna de jeg er glad i. Samtidig som jeg er nær de som står meg nærmest, som er Simen, Christian, Henning, Roger, Brage og Gaute. Og så har jeg jo Tiina og Bente her. Og etterhvert utvikles og utvides jo omgangskretsen litt også. Selv om jeg noen gang føler meg litt ensom, savner min mor, og min far. Savner min søster og så Signe da. Som er så alt for langt unna. Elin, Elin skulle vært mye nærmere og Lene, som jeg savner deg min venn. <3

Annus horriblus 2009 (text both in norwegian and english)

Jeg burde ikke klage, men nå ønsker jeg meg et bedre år i 2010 enn jeg har hatt nå fra år 2000 og frem til i dag. De siste ti årene har egentlig vært et eneste langt mareritt med enkelte unntak. Det er vel på tide at også min gren av familien opplever litt fremgang og lykke på alle vis. Det beste med de siste ti årene har vel vært Roger og de fem guttene våre. Samt et knippe virkelig gode venner, Elin, Tiina, Bente, Signe og Lene som alltid har vært der for meg når jeg har trengt det. Og mor og far.
Det har vært tøffe år.

I dag er guttene mine blitt store. Vi har bodd i Trondheim i snart seks år. Vi flyttet hit i 2004 og begynte et nytt liv. Godt for noen av oss, og vanskelig for andre. Simen hadde vanskeligheter før vi flyttet til Trondheim, og verre ble det etter at vi flyttet. Ikke at jeg tror flyttingen endret noe i så måte. Kanskje og kanskje ikke. Samlivsbruddet til hans foreldre var nok heller en utløsende og forsterkende faktor av noe som kanskje ville ha skjedd uansett. Det vil jeg nok aldri få vite. Kanskje ikke han heller.
Jeg har fått en utdanning i løpet av disse siste 10 årene, og har fått fast jobb. Som er en gave jeg skatter veldig høyt. Jeg elsker jobben min, og elsker disse barna jeg jobber med.
2009..... Det har vært et år i sykdommens og skadens tegn. Jeg håper 2010 vil bli et år med styrke og god helse for oss alle sammen. Og..gjerne med en stabil og sunn økonomi også. Det hadde vært veldig fint.
Henning har levd igjennom de største katastrofene det siste året. Inn og ut av skaden, med støttebandasjer og krykker støtt og stadig. Nå håper jeg den siste uken har vært avslutningen på Hennings store skade år. Det holder lenge nå. Denne uken har han vært på barn5 ortopedisk på St.Olav, og det har vært en uke med store smerter for ham. Verden skal ikke være slik for en liten gutt. I en stor kropp. Selv har jeg fått diagnose på høyt blodtrykk og diabetes, noe som ble mer enn en stor utfordring. Det har vært en hel livsstilsomlegging. I tillegg klarte jeg å brekke ankelen nå på senhøsten. Ingen morsom erfaring. Jeg har ennå en lang vei å gå før jeg er fullt brukbar igjen. Enda et stykke å gå før jeg blir å finne i marka igjen.
Det verste med 2009 var å miste min far. Hans siste uke er ennå et stykke i livet mitt det er veldig vondt å tenke på, og veldig vondt å snakke om. Han betydde all verden for meg, og det var en stor sorg for meg å miste ham.

Gleden i livet mitt er barna mine, og Roger. Roger står ved min side i tykt og tynt. Han har vært en enorm støtte, og jeg ville aldri klart meg gjennom alle vanskene uten ham. Han er et flott menneske.

Så nå ønsker jeg meg et år med fred og ro... med mye lykke og lite sorger, god helse for alle jeg er glad i, at alle får være friske og gjøre nytte for seg i hverdagen. Det har vært nok nå. Nå trenger vi å legge alle sorger bak oss og begynne med nye friske ark i en ny hverdag i 2010.

Annus horriblus 2009.

I should not complain, but now I want a better year in 2010 than I have now from 2000 until today. The last decade has actually been one long nightmare, with some exceptions. It's probably about time that even my branch of the family is experiencing some success and happiness in every way. The best thing about the last ten years must have been Roger and the five of our boys. And a bunch of really good friends, Elin, Tiina, Bente, Signe, Lene and that has always been there for me when I needed it. And Mom and Dad.


There has been a tough year.

Today, my boys have been great. We have lived in Trondheim for nearly six years. We moved here in 2004 and began a new life. Well for some of us, and difficult for others. Simen had problems before we moved to Trondheim, and worse was that after we moved. Not that I think the move changed nothing in that respect. Maybe and maybe not. Cohabitation of his parents were NOK either a triggering and reinforcing factor of anything that might have happened anyway. I will NOK never know. Maybe he does not either.



I have received an education during these last 10 years, and have a permanent job. As a gift I treasure very much. I love my job, and love these kids I work with.



2009 ..... There has been a year of disease and injury marks. I hope 2010 will be a year of strength and good health for us all. And .. happy with a stable and healthy economy, too. It would be very nice.



Henning has lived through the biggest disasters in the past year. In and out of the hospital, with support bandages and crutches the whole time. Now I hope the past week has been the conclusion of Hennings major damage years. It keeps a long time now. This week he has been on barn5 orthopedic at St. Olav, and there has been a week of great pain for him. The world should not be so for a little boy. In a big body.

 I have been diagnosed with high blood pressure and diabetes, which was more than a great challenge. There have been quite a lifestyle shift. In addition, I managed to break my ankle is now in late autumn. No fun experience. I still have a long way to go before I am fully usable again. Another way to go before I get to find the ground again.



The worst of 2009 was losing my father. His last week is still a piece of my life it's very painful to think about, and very painful to talk about. He meant the world to me, and it was a great sorrow for me to lose him.

The joy in my life are my children, and Roger. Roger stands beside me through thick and thin. He has been a tremendous support, and I would never clear me through all the difficulties without him. He is a great man.

So now, I want my future with peace and quiet ... with lot of happiness and little sorrows, good health for everyone I love, that everyone will be healthy and be useful in everyday life. There have been NOK now. Now we need to add all the troubles behind us and start with new fresh sheets in a new life in 2010.


(used google translator...hm..not good enough, but better than no translation at all...)

Thank you. Tusen takk.

Av og til må man takk for det man får. Det er ingen selvfølge på noe vis.
Henning ble skadet på skolen forrige fredag, og vi har nå tilbrakt en hel uke på St.Olav på barneavdelingen. Henning har hatt mye smerter og vært veldig redd for hva skaden ville innebære for ham av opptrening. Tirsdag fikk vi endelig vite at det ikke var en alvorlig skade. Det tok allikevel ekstra tid før det begynte å bli noen bedring. Først i går da et klokt hode fant ut at de skulle måle crp av ham fant de ut at han hadde en kraftig innfeksjon i leggen. Nå får han smertestillende og voltaren og er absolutt på bedringens vei. Takk og lov. Takk for at han ikke fikk andre alvorlige skader. Takk for at sønnene mine tross alt, tross mange andre problemer, er friske og hjemme hos meg. They mean the world to me.

Sometimes you have to thank you for what you get. There is no guarantee in any way.


Henning was injured at the school last Friday, and we've now spent a week at St. Olav for children department. Henning has had a lot of pain and was very afraid of what the damage would mean for him in a long term.  Tuesday we were finally told that it was not a serious injury. It was still extra time before it began to be some improvement. Only yesterday, when a wise head found out that they should measure the crp of him, they found that he had a powerful inflammation in the leg. Now he is on painkillers and voltaren and is definitely on the road to recovery. Thank goodness. Thanks for that he had no other serious injuries. Thank you for my sons, after all, despite many other problems, is healthy and home with me. They mean the world to me.

En verden av passord.

Det er nesten til å bli gæærn av. Passord skal man ha over alt. Samme hvor man skal bevege seg i dataverden. Enten det er for å komme seg inn på sin egen pc, eller til sine egne kontoer et eller annet sted. Det være seg i jobbsammenheng eller andre plasser. Så, derfor har jeg ikke vært her på lenge. Elendige maskineriet har ikke villet godta passordet mitt. Før nå plutselig. Nå var det helt ut av det blå ok. Så da så.
Nå er det gått fem uker siden jeg skadet foten min. Det er nesten deprimerende, den er ikke blitt veldig mye bedre. Og, ikke mye trøst å få på sykehuset heller. I verste fall kunne det gå et år før den ble helt bra igjen. Hurra.

Simen

Her er Simen. To år kanskje. Og veldig glad i sitron.

Det er utrolig hvor fort årene har gått. Simen drikker ikke sitron av sitronflasken lenger.

Og denne uken flyttet Christian hjemmefra. Han vil ha svarte gardiner sier han. Han er mann og skal ha en svart leilighet. Så i går kjøpte  jeg en svart juleduk til ham.

Neste år flytter kanskje også Simen hjemmefra. Da blir det bare meg og Henning igjen her hjemme. Det blir rart tror jeg. Selv om jobben min har vært å støtte barna slik at de blir i stand til å flytte hjemmefra, hadde jeg ikke sett for meg at årene skulle gå så fort.

Søndag 8.november 2009

Denne uken har jeg ikke fått gjort veldig mye. Har jobbet med veiledning av min student, og det har jeg brukt mye tid på. Videre har jeg brukt mye tid på å sove, noe som ikke er likt meg, men jeg har sovet dårlig om nettene da skinnen jeg har på beinet gnager på foten min og gjør vondt. Det går greit på dagtid, jeg har vent meg til at den er der, men om nettene er det verre. Den kommer borti alt mulig, madrassen, dynen, Roger, og jeg gleder meg til jeg en dag kan ta den av. Nå har jeg ruslet rundt på krykker i 2,5 uke. Har en og en halv uke igjen før jeg skal på røntgen. Jeg gruer meg, og er redd bruddet ikke gror som det skal og at jeg må gå med skinnen i mange måneder til. Pessimistisk. Ja.
Neste uke har jeg ingen møter jeg må gå på. Jeg er pr definisjon sykemeldt, og det tilsier vel at jeg egentlig ikke skal jobbe. Så kanskje jeg skal la være denne uken her.
I dag har jeg funnet frem tegne og malesaker. Holder på med et lite maleri...men blir ikke fornøyd. Jeg maler nok over det igjen, slik jeg har gjort flere ganger før. Kanskje stiller jeg for store krav til meg selv. Kanskje finner jeg ikke den indre inspirasjonen jeg trenger. Føler jeg trenger. Bildet jeg har inni meg stemmer ikke overens med det jeg får ned på lerretet. Håper jeg får tid til å leke litt med maling og pensel denne uken. At jeg klarer å la rot være rot. og bare koser meg. Jeg bør jo fortsatt ikke gå på høyrefoten. Allikevel husarbeidet må på noe vis gjøres, og snart er det jul også. Jeg har begynt å jobbe med julegaver. Det er artig. Men det er mange jeg ønsker å gi en gave, og tiden går fort.

Bestefar i Borgen.

Bestefar i Borgen, han var noe helt for seg selv. Og historiene om ham er mange. Han var født i Møllerstua, mora hans het Ovedie, og faren het Knut. Han hadde mange søsken. Uten at jeg husker hva de het nå, men det skal jeg få med senere. Dette er et innlegg som kommer til å ta tid, og bli langt, for å fortelle om Bestefar i Borgen, det er ikke snargjort.
Han var født i 1893 om jeg ikke husker helt feil. I allefall var han yngre enn min mormor som var født i 1891. Mormor het Tora Mathilde Tevik, og hun og bestefar bygde hus på Solhaugen før mor mi vart født og bodde der. Tante Bjørg, tante Oddrun og onkel Kåre var fødd i Møllarstua. Der vaks bestefar opp, og der budde han også etter at han gifta seg med mormor. Tante Bjørg var eldst, så kom tante Oddrun, dernest onkel Kåre, han var født i 1923 og skal etter sigende ha vært den første som ble døpt i den nye kirka på Aure. Gammelkirka brann opp etter et lynnedslag i 1923. Så kom mor, født på Lykkeloftet på Solhaugen i 1924. Deretter tante Tordis, og så til slutt Onkel Einar. 6 søsken til sammen. Næraste naboene var Guri og Jon Tevik, med barna Einar og Karin. Einar gifta seg med ei som hette Anna og busette seg på Øyer ved Lillehammer. Einar døydde ung og Anna vart enke. Karin gifta seg med Konrad Lillehagen og fikk barna Gunn Lisbeth og Jon Kristian. Jon var broren til mormor, og slik onkel til min mor. Jon var krigseiler og den største helten noensinne i min mors verden. Den andre naboen var besta i Bukta... hun hette for Beret og var min mormors mor. Sammen med besta bodde Ola og Magnhild som da var min mors onkel og tante. Dei hadde ei datter. Borghild. Ola og Magnhild døydde tidlig og da var det bare Borghild og Beret igjen nede i Bukta. Borghild gifta seg seinar med Olav Skiphamn og fekk barna Inger Mette og Odd Jostein.
Men tilbake til Solhaugen. Mor vart som sagt født på Lykkeloftet i 1924. Og der budde hun til hun var 23 år. Da giftet hun seg med min far, Sivert Huseby Ulfsnes og flytta på Bjøringen.
Bestefar han var fisker og hadde egen båt. Han hadde mange båter opp igjennom åra. Han rodde lofotfiske, dreiv med kvalfangst og fiska etter sild, brisling, sei og drog lofotskrei.

Av og til må man lete frem bilder fra steder der man ikke burde finne dem..
Her er Vanessa og den famøse Theo...

November 2009

I dag har jeg snakket med søstera mi..og skulle skrive meg opp stikkord i forhold til det vi snakka om. Det var ikke enkelt. Men..altså.
Randi Andøl, var datter av Nikoline Bjøring. Randi var gift med en Andøl, og bodde på Orkanger. Jeg kan erindre å ha vært med dit på besøk en gang. Nikoline var nok mer som ei tante for far, så den forbindelsen kan jeg forstå. Da ble nok Randi mer som et søskenbarn å regne. Nikoline hadde ei datter til. Ho heitte Elisabet og gifta seg med ein Bartnes og flytta til sogn. Ein plass som heite Hermannsverk kanskje.
Nikolai sin bror Even døydde under andre verdenskrig. Han skal ha vært faren til ho Janne som var på Bjøringen. Søstera has Ivar.
Nikoline på si side gifta seg Ustad og bosette seg i Orkanger.
Sånn, nå har jeg visst fått ned noe av det vi snakket om. Og så snakket vi litt om mor. Ho og Kari hadde vært i kirka i går. På allehelgensaften, og etterpå gått på grava has far. Jeg skulle så gjerne vært med. Aldri hadde jeg trodd at Trondheim skulle være så langt unna Aure. Men nå klarer jeg ikke engang å kjøre dit. Får håpe det retter seg etterhvert. Jeg vet ikke helt om jeg kan si at jeg har hatt noe lett år. Samtidig så tenker jeg at det kunne vært verre. Jeg var heldig som fikk oppdaga både blodtrykk og blodsukker/diabetes. Jeg var heldig som skadet ankelen og ikke hodet. Noen ganger syns jeg kanskje at det er nok. At jeg har hatt nok problemer de siste årene og håper veldig at det en dag skal endre seg og bli bedre. Også for meg. Motgang gir styrke, og det er sant nok. Kanskje har jeg trengt den styrken.
Innimellom kommer også sorgen over far sigende, samtidig som jeg vet jeg har vært veldig heldig som har fått beholde ham så lenge.

Manda morra blues....

Manda morra blues...sang Stein Ove Berg en gang i tiden, jeg husker min mor var så glad i å høre på ham. Kanskje spesielt "Våren kommer nå"... Men det er en stund til, i dag er heller mandag morra blues, og mandag morra flytte dag etter en uke i Nyveilia. Det er et pes det der. Samtidig så lærer jeg jo å sette veldig pris på begge steder.
Ute begynner det å bli lyst, Roger og gutta har dratt og jeg venter på Henning som har gått i dusjen. Og som har all verdens med tid. Makan til unge. Er ikke så alt for lenge til den karen skal være på skolen gitt. Han er en avslappet og lite stresset sjel den Henning. Helt ulik sine to eldre brødre. Og bra er kanskje det.

Snart Jul. Christmas soon....

Det er den 31.oktober i dag og vi har i underkant av 2 måneder til jul. Og her sitter jeg med beinet på en stol. Litt uhyggelig egentlig. På en måte er det luksus å være sykemeldt på denne tiden av året og jeg engster meg syk for at mine kollegaer skal bli overarbeidet. Men jeg får jo ikke gjort noen ting. Bare sitte med beinet på en pute, sludre på internett og lese bøker. Ikke skal jeg røyke, for det har jeg slutta med. Tror jeg. Ikke spise sjokolade, ikke drops, ikke drikke kakao, helst ikke så mye te og kaffe...siden det også påvirker blodsukkeret...og ikke spise salte ting for det påvirker blodtrykket. Jeg er i ferd med å bli en sunnhetens apostel. Sukk.

It is October 31 today and we have just under 2 months to July (christmas) And here I sit with a leg on a chair. A bit eerie actually. In a way, it is luxury to be sick at this time of year and I'm worried me sick that my colleagues will be overworked. But I have not done anything. Just sit with his leg on a pillow, sludre on the internet and reading books. I will not smoke, for I have done with. I think. Do not eat chocolate, not candy, do not drink cocoa, preferably not too much tea and coffee ... since it also affects your blood sugar ... and do not eat salty things that affect blood pressure. I am about to become a health apostle. Sigh.
Here I used google translator, and I am not sure I am too happy about the result. I actualle believe I write english better than this. :-) Worried me sick... hehe... It doesnt sound right to me. Perhaps I should watch more tv. I dont watch much tv. My kids speaks english better than I do. And write aswell.. I need to improve my self.

Nikolai på Bjøringen og hans søsken

Mail fra Janis I USA, som her forteller meg litt om Nikolai, ting som jeg ikke visste.


Peder and Elisabet were the parents of Nikolais and Ragnhild. Peder and Elisabet had eight children. They were Marie, Nikolina, Beret, Elen, Elisabet, Nikolais, Torberg, and Ragnhild and I believe they were born in that order. Marie and Beret died in their early 20's.
A couple of other sisters came to America besides Ragnhild and died there. Jean, Janis sister was wondering where they lived and if anyone knows where they are buried. Janis know Elisabet was one and she don't remember now who the other one was beside Ragnhild. I do know Ragnhild's husband died when my mother was six years old so Ragnhild had a pretty tough life trying to run a farm and raise three children. Her husband was quite a bit older than she was and had been married before and had other children, but his wife had died. His children were pretty much grown when he married, but Janis do remember her mom, Mabel, being very close to his youngest daughter, Julia, who was a very nice woman. Janis  mother told her children when they were growing up that they had a pretty rough life, working very hard on the farm, and there was not much money to go around. But they survived and did okay. Janis know her mom learned English in school for the first time because they spoke Norwegian at home and even the church services were in Norwegian in North Dakota where they lived because there were so many Norwegians in the area.

Jeg gror.

Jeg sitter med beinet på en haug med puter, og forhåpentlivis så gror jeg sammen. Smått om senn. Ting tar tid. I dag er jeg trøtt, og har sovet en dupp på sofaen. Har vært med Simen på et for ham forhåpentligvis positivt møte. Det vil si, han gikk på møtet alene, jeg var bare sjåfør. Og så var han med meg og handlet mat etterpå. Kjekt med litt hjelp. Tåler ikke mye før jeg blir veldig sliten kjenner jeg. Og i morgen må jeg være med Henning til Romolslia. Han skal ha operasjon dagsverk der nede... og jeg må være arbeidsleder. Det blir spennende.

Dansa på min grav av Bo Kaspers Orkester.

Dansa på min grav.


Dom vill lära dig att krypa, att gå i takt.
Dom vill lära dig marschera, att stå givakt.
Stå på rad och klappa händer, för sakens bästa hålla med.
Lära dig hur vinden vänder, för sakens bästa gå på led.

Dom vill lära dig att ljuga, när det tar emot.
Lära dig bocka och att buga, för någon idiot.
Jag vill lära dig att dansa, om det någon gång blir av.
Om jag får nått att säga till om, då skall du dansa på min grav.

Dom vill lära dig att tvivla, på det du tror.
Gå omkring och vara rädd för, din syster och din bror.
Jag vill lära dig att dansa, om det någon gång blir av.
Om jag får nått att säga till om, då skall du dansa på min grav.

Då skall du dansa på min grav.

Då skall du dansa på min grav.

Dansa på min grav av Bo Kaspers Orkester.

Dansa på min grav.

En stjerne skinner i natt.

En stjerne skinner i natt.

Tenn lys!!

http://www.youtube.com/watch?v=qNzt9UGNNWs

TENN LYS!!!

TENN LYS ! (Eyvind Skeie)


Tenn lys !
Et lys skal brenne for denne lille jord.
Den blanke himmelstjerne, der vi og alle bor.
Må alle dele håpet så gode ting kan skje.
Må jord og himmel møtes. Et lys er tent for det.

Tenn lys !
To lys skal skinne for kjærlighet og tro,
for dem som viser omsorg og alltid bygger bro.
Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem.
Tenn lys for dem som gråter og dem som trøster dem.

Tenn lys!
Tre lys skal flamme for alle som må sloss.
For rettferd og for frihet. De trenger hjelp av oss.
Må ingen miste motet før alle folk er ett.
Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett.

Tenn lys !
Nå stråler alle de fire lys for ham
som elsker alt som lever, hver løve og hvert lam.
Tenn lys for himmelkongen som gjeterflokken så.
Nå møtes jord og himmel i barnet lagt på strå.



Jeg er kommet litt i julemodus... av en eller annen merkelig grunn. Og selv om jeg er sykemeldt i 100% frem til 18 november, og aktivt sykemeldt frem til 4. desember så er jeg også veldig i jobb modus, og jobber med å skape noe for barnehagen og for avdelingen her jeg sitter og gror. Tenn lys er en sang jeg har lært i barnehagen, og som jeg syns er en helt nydelig sang.



En stjerne skinner i natt.

Nå er den hellige time

vi står i stjerneskinn
og hører klokkene kime
nå ringes julen inn

Englene synger høyt i kor
synger om fred på vår jord
verden var aldri helt forlatt
en stjerne skinner i natt

En nyfødt kjærlighet sover
nå er guds himmel nær
vår lange vandring er over
stjernen har stanset her

Englene synger høyt i kor
synger om fred på vår jord
verden var aldri helt forlatt
en stjerne skinner i natt

Se himmlen ligger og hviler
på jordens gule strå
vi står rundt krybben og smiler
for vi er fremme nå

Her kan vi drømme om den fred
som vi skal eie en gang.
For dette barn har himlen med
og jorden fylles med sang.


Dette er også en sang jeg er veldig glad i.

Tanter :-)

For noen år siden lånte jeg med meg en av Einar Ormseths albumer med bilder tatt av Hans Ormset. Mange kjente fant jeg, men også mange jeg ikke ante hvem var. Jeg falt spesielt for dette bildet av to små jenter. En lys og en mørk. Et riktig så sjarmerende bilde. Det kunne jeg tenke meg å få en kopi av.

Noen dager senere tok jeg albumene med til min mor. Vi fant mange kjente sammen. Til slutt viste jeg henne dette bildet av de to små jentene og sa at dette ville jeg bestille bare fordi det er så fint.

"Jammen, det er jo tante Bjørg og tante Oddrun" sier min mor forbauset. :-)

Her er tante Bjørg. Hun er den mørke jenta av de to på bildet.

Og her er tante Oddrun, hun er den lille lyse frøkena.

Og til slutt min vakre hvithårede mor, som engang hadde et vakkert rødt hår.

Siden jeg nevnte Gråpus så måtte jeg jo finne et bilde av ham. Rett og slett fordi jeg visste at det fantes. Data er egentlig ganske fantastisk. Man skanner og legger inn bilder tatt for kanskje hundre år gammel. Hadde vel Nikolai og Karen aldri trodd de skulle på internett.

Her er jeg og Gråpus fotografert oppe ved fars bikuber. Far er fotograf, han hadde bestemt seg for at i dag skulle jeg fotograferes og vi trasket rundt hele ekra og tok bilder av katter og kuer og bikuber og meg. Det er en dag jeg husker veldig godt. Koselig å få være med å være motiv for far denne dagen.

Bikubene sine hadde han plassert oppe i kåinnlåve tomta og der stod de i mange år. Han var glad i biene sine far. Og mente de var nyttige vesner både på godt og vondt. Sunt med litt bistikk mente han. Det var godt for gikta. Og så hekkerflira han. :-)