Det er den 31.oktober i dag og vi har i underkant av 2 måneder til jul. Og her sitter jeg med beinet på en stol. Litt uhyggelig egentlig. På en måte er det luksus å være sykemeldt på denne tiden av året og jeg engster meg syk for at mine kollegaer skal bli overarbeidet. Men jeg får jo ikke gjort noen ting. Bare sitte med beinet på en pute, sludre på internett og lese bøker. Ikke skal jeg røyke, for det har jeg slutta med. Tror jeg. Ikke spise sjokolade, ikke drops, ikke drikke kakao, helst ikke så mye te og kaffe...siden det også påvirker blodsukkeret...og ikke spise salte ting for det påvirker blodtrykket. Jeg er i ferd med å bli en sunnhetens apostel. Sukk.
It is October 31 today and we have just under 2 months to July (christmas) And here I sit with a leg on a chair. A bit eerie actually. In a way, it is luxury to be sick at this time of year and I'm worried me sick that my colleagues will be overworked. But I have not done anything. Just sit with his leg on a pillow, sludre on the internet and reading books. I will not smoke, for I have done with. I think. Do not eat chocolate, not candy, do not drink cocoa, preferably not too much tea and coffee ... since it also affects your blood sugar ... and do not eat salty things that affect blood pressure. I am about to become a health apostle. Sigh.
Here I used google translator, and I am not sure I am too happy about the result. I actualle believe I write english better than this. :-) Worried me sick... hehe... It doesnt sound right to me. Perhaps I should watch more tv. I dont watch much tv. My kids speaks english better than I do. And write aswell.. I need to improve my self.
31 oktober 2009
29 oktober 2009
Nikolai på Bjøringen og hans søsken
Mail fra Janis I USA, som her forteller meg litt om Nikolai, ting som jeg ikke visste.
Peder and Elisabet were the parents of Nikolais and Ragnhild. Peder and Elisabet had eight children. They were Marie, Nikolina, Beret, Elen, Elisabet, Nikolais, Torberg, and Ragnhild and I believe they were born in that order. Marie and Beret died in their early 20's.
A couple of other sisters came to America besides Ragnhild and died there. Jean, Janis sister was wondering where they lived and if anyone knows where they are buried. Janis know Elisabet was one and she don't remember now who the other one was beside Ragnhild. I do know Ragnhild's husband died when my mother was six years old so Ragnhild had a pretty tough life trying to run a farm and raise three children. Her husband was quite a bit older than she was and had been married before and had other children, but his wife had died. His children were pretty much grown when he married, but Janis do remember her mom, Mabel, being very close to his youngest daughter, Julia, who was a very nice woman. Janis mother told her children when they were growing up that they had a pretty rough life, working very hard on the farm, and there was not much money to go around. But they survived and did okay. Janis know her mom learned English in school for the first time because they spoke Norwegian at home and even the church services were in Norwegian in North Dakota where they lived because there were so many Norwegians in the area.
Peder and Elisabet were the parents of Nikolais and Ragnhild. Peder and Elisabet had eight children. They were Marie, Nikolina, Beret, Elen, Elisabet, Nikolais, Torberg, and Ragnhild and I believe they were born in that order. Marie and Beret died in their early 20's.
A couple of other sisters came to America besides Ragnhild and died there. Jean, Janis sister was wondering where they lived and if anyone knows where they are buried. Janis know Elisabet was one and she don't remember now who the other one was beside Ragnhild. I do know Ragnhild's husband died when my mother was six years old so Ragnhild had a pretty tough life trying to run a farm and raise three children. Her husband was quite a bit older than she was and had been married before and had other children, but his wife had died. His children were pretty much grown when he married, but Janis do remember her mom, Mabel, being very close to his youngest daughter, Julia, who was a very nice woman. Janis mother told her children when they were growing up that they had a pretty rough life, working very hard on the farm, and there was not much money to go around. But they survived and did okay. Janis know her mom learned English in school for the first time because they spoke Norwegian at home and even the church services were in Norwegian in North Dakota where they lived because there were so many Norwegians in the area.
28 oktober 2009
Jeg gror.
Jeg sitter med beinet på en haug med puter, og forhåpentlivis så gror jeg sammen. Smått om senn. Ting tar tid. I dag er jeg trøtt, og har sovet en dupp på sofaen. Har vært med Simen på et for ham forhåpentligvis positivt møte. Det vil si, han gikk på møtet alene, jeg var bare sjåfør. Og så var han med meg og handlet mat etterpå. Kjekt med litt hjelp. Tåler ikke mye før jeg blir veldig sliten kjenner jeg. Og i morgen må jeg være med Henning til Romolslia. Han skal ha operasjon dagsverk der nede... og jeg må være arbeidsleder. Det blir spennende.
27 oktober 2009
Dansa på min grav av Bo Kaspers Orkester.
Dansa på min grav.
Dom vill lära dig att krypa, att gå i takt.
Dom vill lära dig marschera, att stå givakt.
Stå på rad och klappa händer, för sakens bästa hålla med.
Lära dig hur vinden vänder, för sakens bästa gå på led.
Dom vill lära dig att ljuga, när det tar emot.
Lära dig bocka och att buga, för någon idiot.
Jag vill lära dig att dansa, om det någon gång blir av.
Om jag får nått att säga till om, då skall du dansa på min grav.
Dom vill lära dig att tvivla, på det du tror.
Gå omkring och vara rädd för, din syster och din bror.
Jag vill lära dig att dansa, om det någon gång blir av.
Om jag får nått att säga till om, då skall du dansa på min grav.
Då skall du dansa på min grav.
Då skall du dansa på min grav.
Dom vill lära dig att krypa, att gå i takt.
Dom vill lära dig marschera, att stå givakt.
Stå på rad och klappa händer, för sakens bästa hålla med.
Lära dig hur vinden vänder, för sakens bästa gå på led.
Dom vill lära dig att ljuga, när det tar emot.
Lära dig bocka och att buga, för någon idiot.
Jag vill lära dig att dansa, om det någon gång blir av.
Om jag får nått att säga till om, då skall du dansa på min grav.
Dom vill lära dig att tvivla, på det du tror.
Gå omkring och vara rädd för, din syster och din bror.
Jag vill lära dig att dansa, om det någon gång blir av.
Om jag får nått att säga till om, då skall du dansa på min grav.
Då skall du dansa på min grav.
Då skall du dansa på min grav.
TENN LYS!!!
TENN LYS ! (Eyvind Skeie)
Tenn lys !
Et lys skal brenne for denne lille jord.
Den blanke himmelstjerne, der vi og alle bor.
Må alle dele håpet så gode ting kan skje.
Må jord og himmel møtes. Et lys er tent for det.
Tenn lys !
To lys skal skinne for kjærlighet og tro,
for dem som viser omsorg og alltid bygger bro.
Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem.
Tenn lys for dem som gråter og dem som trøster dem.
Tenn lys!
Tre lys skal flamme for alle som må sloss.
For rettferd og for frihet. De trenger hjelp av oss.
Må ingen miste motet før alle folk er ett.
Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett.
Tenn lys !
Nå stråler alle de fire lys for ham
som elsker alt som lever, hver løve og hvert lam.
Tenn lys for himmelkongen som gjeterflokken så.
Nå møtes jord og himmel i barnet lagt på strå.
Jeg er kommet litt i julemodus... av en eller annen merkelig grunn. Og selv om jeg er sykemeldt i 100% frem til 18 november, og aktivt sykemeldt frem til 4. desember så er jeg også veldig i jobb modus, og jobber med å skape noe for barnehagen og for avdelingen her jeg sitter og gror. Tenn lys er en sang jeg har lært i barnehagen, og som jeg syns er en helt nydelig sang.
En stjerne skinner i natt.
Nå er den hellige time
vi står i stjerneskinn
og hører klokkene kime
nå ringes julen inn
Englene synger høyt i kor
synger om fred på vår jord
verden var aldri helt forlatt
en stjerne skinner i natt
En nyfødt kjærlighet sover
nå er guds himmel nær
vår lange vandring er over
stjernen har stanset her
Englene synger høyt i kor
synger om fred på vår jord
verden var aldri helt forlatt
en stjerne skinner i natt
Se himmlen ligger og hviler
på jordens gule strå
vi står rundt krybben og smiler
for vi er fremme nå
Her kan vi drømme om den fred
som vi skal eie en gang.
For dette barn har himlen med
og jorden fylles med sang.
Dette er også en sang jeg er veldig glad i.
Tenn lys !
Et lys skal brenne for denne lille jord.
Den blanke himmelstjerne, der vi og alle bor.
Må alle dele håpet så gode ting kan skje.
Må jord og himmel møtes. Et lys er tent for det.
Tenn lys !
To lys skal skinne for kjærlighet og tro,
for dem som viser omsorg og alltid bygger bro.
Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem.
Tenn lys for dem som gråter og dem som trøster dem.
Tenn lys!
Tre lys skal flamme for alle som må sloss.
For rettferd og for frihet. De trenger hjelp av oss.
Må ingen miste motet før alle folk er ett.
Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett.
Tenn lys !
Nå stråler alle de fire lys for ham
som elsker alt som lever, hver løve og hvert lam.
Tenn lys for himmelkongen som gjeterflokken så.
Nå møtes jord og himmel i barnet lagt på strå.
Jeg er kommet litt i julemodus... av en eller annen merkelig grunn. Og selv om jeg er sykemeldt i 100% frem til 18 november, og aktivt sykemeldt frem til 4. desember så er jeg også veldig i jobb modus, og jobber med å skape noe for barnehagen og for avdelingen her jeg sitter og gror. Tenn lys er en sang jeg har lært i barnehagen, og som jeg syns er en helt nydelig sang.
En stjerne skinner i natt.
Nå er den hellige time
vi står i stjerneskinn
og hører klokkene kime
nå ringes julen inn
Englene synger høyt i kor
synger om fred på vår jord
verden var aldri helt forlatt
en stjerne skinner i natt
En nyfødt kjærlighet sover
nå er guds himmel nær
vår lange vandring er over
stjernen har stanset her
Englene synger høyt i kor
synger om fred på vår jord
verden var aldri helt forlatt
en stjerne skinner i natt
Se himmlen ligger og hviler
på jordens gule strå
vi står rundt krybben og smiler
for vi er fremme nå
Her kan vi drømme om den fred
som vi skal eie en gang.
For dette barn har himlen med
og jorden fylles med sang.
Dette er også en sang jeg er veldig glad i.
Tanter :-)
For noen år siden lånte jeg med meg en av Einar Ormseths albumer med bilder tatt av Hans Ormset. Mange kjente fant jeg, men også mange jeg ikke ante hvem var. Jeg falt spesielt for dette bildet av to små jenter. En lys og en mørk. Et riktig så sjarmerende bilde. Det kunne jeg tenke meg å få en kopi av.
Noen dager senere tok jeg albumene med til min mor. Vi fant mange kjente sammen. Til slutt viste jeg henne dette bildet av de to små jentene og sa at dette ville jeg bestille bare fordi det er så fint.
"Jammen, det er jo tante Bjørg og tante Oddrun" sier min mor forbauset. :-)
Her er tante Bjørg. Hun er den mørke jenta av de to på bildet.
.jpg)
Og her er tante Oddrun, hun er den lille lyse frøkena.
Og til slutt min vakre hvithårede mor, som engang hadde et vakkert rødt hår.
Siden jeg nevnte Gråpus så måtte jeg jo finne et bilde av ham. Rett og slett fordi jeg visste at det fantes. Data er egentlig ganske fantastisk. Man skanner og legger inn bilder tatt for kanskje hundre år gammel. Hadde vel Nikolai og Karen aldri trodd de skulle på internett.
Her er jeg og Gråpus fotografert oppe ved fars bikuber. Far er fotograf, han hadde bestemt seg for at i dag skulle jeg fotograferes og vi trasket rundt hele ekra og tok bilder av katter og kuer og bikuber og meg. Det er en dag jeg husker veldig godt. Koselig å få være med å være motiv for far denne dagen.
Bikubene sine hadde han plassert oppe i kåinnlåve tomta og der stod de i mange år. Han var glad i biene sine far. Og mente de var nyttige vesner både på godt og vondt. Sunt med litt bistikk mente han. Det var godt for gikta. Og så hekkerflira han. :-)
Tante Bett. (Elisabeth Haugen)
Tante Bett i Haugen. (Elisabeth Haugen)
Med unntak av noen for meg veldig kjære mennesker, som min mor, min søster, min mors søstre, mine vakre nieser så fins ikke vakrere kvinne for meg enn tante Bett. Kanskje fordi hun for meg var en elskelig sjel og som antagelig elsket meg like høyt som jeg elsket henne. I hvertfall da jeg var barn. Jeg husker hun og Kristi kalte meg for liten frøken lett på tå...og så hadde de med seg noen moccabønner til meg når de kom på besøk. Vi så dem komme gående lenge før de kom, og jeg bare trippet rundt og gledet meg. Fordi jeg visste det fulgte sjokolade med de to damene.
Jeg var ofte i Haugen. Vanligvis flere ganger hver uke. Ikke minst fordi de to damene stadig vekk hadde kattunger, og noen ble sikkert med meg hjem også. Mener å huske at Gråpus kom fra Haugen. Og jeg ble informert om dagens nyheter. Tante Bett leste høyt fra lokalavisen, og "nævadaska bordet" når hun fant det nødvendig. Det var krutt i den damen. Kristi var stillere og følte ofte at hun måtte hysje ned. Så drakk de kaffe og jeg fikk melk og maria kjeks. Det var godt å komme på besøk til Haugen. Og på veien hjem fikk jeg låne med meg noen av Kåre sine bøker. For en fantastisk barndom. Så heldig jeg var som fikk bli kjent med disse damene. Og med Kåre. :-)
Familien i USA og i Haugen.
Et litt uskarpt bilde fra ca 1974. Lalla. Walter, Bernice, Tante Bett og Hilde.
Besøk av Nikolai sin nevø Walter fra USA. Walter og tante Bett er søskenbarn.
Familie.
Familie. De man er glad i, de man knytter seg til...hm...er blod tykkere enn vann... Sannelig om jeg vet. Siden Roger jobber med fosterhjem er dette et tema som er hyppig diskutert. Og med bakgrunn i min egen bakgrunn og oppvekst så er jeg ikke så sikker på dette med blodet. Var mange jeg ikke hadde blodsbånd til som jeg var mye mer glad i enn feks min egen farmor og farfar. Eksempler på dette er Rasmus Henriksen, Tante Bett, Kristi og Kåre inne i Haugen. Rasmus var ikke familie overhodet, bare en venn av mine foreldre. En veldig kjær venn. Tante Bett, Kristi og Kåre var Nikolai sin familie, og slik ble de også vår familie. Nesten. Vi var i alle fall veldig glad i dem alle sammen. Nå som jeg er blitt tante til to fortryllende jenter fra Kina er også de familie. Og så June som har flyttet inn sammen med Bente Eva og Torbjørn. June er også familie. Venner er det familie? Noen ganger ja. I sær når man flytter langt bort i fra de man "regner som nær familie". Da blir gjerne venner som familie også. Noen man inviterer hjem til jul og fødselsdager, og tar til seg som nære og kjære. Blod er ikke så viktig i mange tilfeller. Historier som knytter mennesker sammen er mye viktigere. Og slik blir Nikolai og hans norske og amerikanske familie knyttet sammen med min. June er blitt knyttet til min familie. Og mine venner Signe, Elin, Bente, Lene, og Tiina er også litt familie. I allefall er de alle sammen veldig viktige for meg. Og det er det som teller mest.
Begynner å ligne litt på selvdigging det her...
Er ikke så mye å foreta seg, annet enn å skrive og tenke her jeg sitter og gror sammen. Sakte men sikkert. Det blir nok bra til slutt. Og jeg begynner da å jogge rundt fotballbanen i Romolslia. Den er ny, og forhåpentligvis uten alt for mye huller etter grevling, jordrotter og desslike. Å oppdage at man i en alder av førtifemår ennå faktisk kan løpe er en befriende erfaring, og noe jeg slett ikke har lyst til å gi slipp på, så jeg må innrømme at å sitte her..det er en frustrerende greie. Jeg vil løpe. Og jeg har ikke blitt gal i hodet mitt. Jeg har bare blitt meg selv...kanskje... :-) Jeg løp da jeg var lita og jeg. Og i hodet sitt blir man ikke gammel, man bare utvikler sin egen personlighet. Og det er egentlig ganske fint.
Utfordringer.
Jaja.. så brakk jeg beinet da. Og jeg syter meg, litt, enda jeg for ikke så lenge siden "lovte" at jeg aldri skulle klage over smerter eller over andre hindringer i tilværelsen. Etter å ha lest en artikkel om en mann som hadde mistet begge beina i en ulykke. Og som hadde lært seg å "gå" igjen. Og gå må jeg også. På krykker. Med mine elendige feilproduserte skuldre er det en utfordring, selv om jeg begynner å få litt taket på det. Det tar masse tid, og jeg får vondt, både her og der, og ja. Krykker er et kjempeflott hjelpemiddel det er så, men krevende å bruke. I Romolslia er det ikke så stort problem. Jeg får parkert rimelig nærme inngangen. Jeg kommer meg greit inn om jeg enn bruker noe tid på å komme meg opp til 3. etasje. Få med seg ting og tang gjør man i en stor veske man kan ta rundt halsen, eller i en ryggsekk. På jobb..mja...fikk klage fra en leder i dag..jeg hadde parkert ved porten..ja. Jeg måtte jo det da for ikke få alt for langt å gå. Ja men det skulle komme noen søppelcontainere der... Ja men de kommer ikke før i morgen, og da kommer ikke jeg. Beklager, men er blitt 100% sykemeldt. Trasige greier.
Greit nok, humper meg nå rundt på jobb, og jeg er så glad for å få lov å være der, men med sekker og klær og barn og kasser og gud vet hvilket utstyr er det vanskelig å komme seg frem. Det blir egentlig godt å sitte med beinet på en stol. Slik legen sier jeg skal.
Så... joda. Nå er jeg da plassert i hjem 2 denne uken. I Nyveilia. På sofaen, med pc, skriver blogg, slektshistorie og koser meg egentlig litt med det. Men jeg må jo komme meg til og fra og tar sjansen på å parkere utenfor huset. Jeg står definitivt ikke i veien for noen. Men hva skjer. Det ringer på døren, og Brage åpner og kan formidle at formannen i borettslaget var på døren, og jeg må snarest flytte bilen. Fordi den står i veien.For hva... ja det må gudene vite. Den er nesten parkert inne i huset og man kan passere med en diger trailer om man vil. Plass nok til brannbil, ambulanse og politi. Hva man skulle ønske seg. Jaja. Da må den vel ned på parkeringsplassen da. Og jeg må ut på krykker. Og tenker at her kan jeg faktisk ikke være om det blir snø. Her er overhodet ikke tilrettelagt for at man skal kunne være handikappet. Da må man flytte. Så jeg forstår inderlig godt hvorfor folk flytter fra Nyveilia jeg. Et mer sneversynt og ugjestmildt og vanskelig lite enhetslag eller hva man skal kalle dem, selveiere som de er vet jeg ikke om. Og forbaska langt ned til parkeringsplassen er det også. Så..jeg får vel skaffe meg en rullestol. Noen som vet om en pent brukt?
Greit nok, humper meg nå rundt på jobb, og jeg er så glad for å få lov å være der, men med sekker og klær og barn og kasser og gud vet hvilket utstyr er det vanskelig å komme seg frem. Det blir egentlig godt å sitte med beinet på en stol. Slik legen sier jeg skal.
Så... joda. Nå er jeg da plassert i hjem 2 denne uken. I Nyveilia. På sofaen, med pc, skriver blogg, slektshistorie og koser meg egentlig litt med det. Men jeg må jo komme meg til og fra og tar sjansen på å parkere utenfor huset. Jeg står definitivt ikke i veien for noen. Men hva skjer. Det ringer på døren, og Brage åpner og kan formidle at formannen i borettslaget var på døren, og jeg må snarest flytte bilen. Fordi den står i veien.For hva... ja det må gudene vite. Den er nesten parkert inne i huset og man kan passere med en diger trailer om man vil. Plass nok til brannbil, ambulanse og politi. Hva man skulle ønske seg. Jaja. Da må den vel ned på parkeringsplassen da. Og jeg må ut på krykker. Og tenker at her kan jeg faktisk ikke være om det blir snø. Her er overhodet ikke tilrettelagt for at man skal kunne være handikappet. Da må man flytte. Så jeg forstår inderlig godt hvorfor folk flytter fra Nyveilia jeg. Et mer sneversynt og ugjestmildt og vanskelig lite enhetslag eller hva man skal kalle dem, selveiere som de er vet jeg ikke om. Og forbaska langt ned til parkeringsplassen er det også. Så..jeg får vel skaffe meg en rullestol. Noen som vet om en pent brukt?
Bakgrunn. Background.
My father Sivert was born in September 1918 in Grimsvika - Foldfjorden. His parents was Ragna Tomine and Gunnar Ulfsnes. When Sivert was three years old their home burnt down. Ragna and Gunnar then had Sivert, his sister Beret, his brother Asbjørn, and the babysister Alfhild. Sivert was sent to his grandaunt Karen and her husband Nikolai at Bjøringen to stay there. Somehow Sivert remains at Bjøringen. He is never moving back to Foldfjorden to his family. His parents becomes Karen and Nikolai, and he loves them both very much. Karen and Nikolai dont get any children of their own, so Sivert is raised as their son, and ment to take over the farm when he is grown up.
Sivert grows up at Bjøringen together with Karen and Sivert, and the son of the servant Signe who also lives there. His name is Ivar. Later on Ivar gets a sister Jane, but she is much younger than Sivert and Ivar. Ivar is mentally retarded and becomes very much Sivert and his wife Helgas responsobility for the years to come. Ivar lived until 2004 and was pretty much like a brother for my father.
My father had a good life at Bjøringen, even though he wanted very much to go away to get an education. Nikolai encouraged him to, but Karen treathned to die if he did, so he didnt feel he had much choice. In 1947 he married Helga Thevik from Aure, and she moved to Bjøringen to live with him, and raise a family. Karen as we children called Lalla was a rather bitter woman. She was forced by her father to marry Nikolai. Her great love, who I dont know his name, moved to USA and she had planned to go with him when her father fetched her at the harbour in Trondheim. Then she was married to Nikolai and moved to Bjøringen. My grandparents at Aure knew this story, and also knew she was a very strict and difficult woman who not always treated Nikolai in a good way so they were not to happy about their belowed daughter moving to Bjøringen. They also knew Nikolai as a very kind and gentle man and hoped he would take care of their daughter together with her husband. And Nikolai always were very kind to my mother. Karen didnt like her much, and she treated her rather bad. Even when I was I child I noticed Karen beeing very rude to my mother. Karen lived until she was 90 years old and my mother took care of her. Karen turned blind when she was about 75 years old, so it was quite a job to take care of the "old bat".
My father had sporades contact with his real parents too, and I got to know my grandparents Ragna and Gunnar. We didnt meet often, I think I met my grandfather three or four times. He died when I was 5 years old. I met my grandmother a little more than that, but I didnt know her for real. Karen was my grandmother, and even though she was rude and not kind to my mother, she was very kind to me. She was a frightening woman, and now and then when she didnt get her way she was dying. She said she was ill and shouted for Jesus, "I'm dying, I'm dying". My father and Nikolai escaped from the house into the forest and left the furious "bat", and left the problem to my mother and my sister and my brothers. Who got really scared about the shouting and yelling from the old woman.
It was a hard life at Bjøringen. They got their living from the farm, the see and the forest near by. They didnt get electrisity until 1954. And their first freezer, refrigerator and washing mashine many years later. Even when I was a little girl my mum used to do most of the cooking on the stove at the kitchen. She had a cooker but didnt use it much. It did cost money, and they had lots of woodvork but little money. My mother told me that one year, one winter the only income they had from the farm was kroner 3,50. About half a dollar on the whole winter. My father was working with construction projects, as a carpenter, as a teatcher besides the work at the farm to feed his family, Karen, Nikolai and everyone else who lived at the farm.
In 1958 Nikolai died from an heart attack and Karen became the owner of the farm. And whom my father was responsible to.
Quite a boss to get when you are 40 years old.... :-)
Sivert grows up at Bjøringen together with Karen and Sivert, and the son of the servant Signe who also lives there. His name is Ivar. Later on Ivar gets a sister Jane, but she is much younger than Sivert and Ivar. Ivar is mentally retarded and becomes very much Sivert and his wife Helgas responsobility for the years to come. Ivar lived until 2004 and was pretty much like a brother for my father.
My father had a good life at Bjøringen, even though he wanted very much to go away to get an education. Nikolai encouraged him to, but Karen treathned to die if he did, so he didnt feel he had much choice. In 1947 he married Helga Thevik from Aure, and she moved to Bjøringen to live with him, and raise a family. Karen as we children called Lalla was a rather bitter woman. She was forced by her father to marry Nikolai. Her great love, who I dont know his name, moved to USA and she had planned to go with him when her father fetched her at the harbour in Trondheim. Then she was married to Nikolai and moved to Bjøringen. My grandparents at Aure knew this story, and also knew she was a very strict and difficult woman who not always treated Nikolai in a good way so they were not to happy about their belowed daughter moving to Bjøringen. They also knew Nikolai as a very kind and gentle man and hoped he would take care of their daughter together with her husband. And Nikolai always were very kind to my mother. Karen didnt like her much, and she treated her rather bad. Even when I was I child I noticed Karen beeing very rude to my mother. Karen lived until she was 90 years old and my mother took care of her. Karen turned blind when she was about 75 years old, so it was quite a job to take care of the "old bat".
My father had sporades contact with his real parents too, and I got to know my grandparents Ragna and Gunnar. We didnt meet often, I think I met my grandfather three or four times. He died when I was 5 years old. I met my grandmother a little more than that, but I didnt know her for real. Karen was my grandmother, and even though she was rude and not kind to my mother, she was very kind to me. She was a frightening woman, and now and then when she didnt get her way she was dying. She said she was ill and shouted for Jesus, "I'm dying, I'm dying". My father and Nikolai escaped from the house into the forest and left the furious "bat", and left the problem to my mother and my sister and my brothers. Who got really scared about the shouting and yelling from the old woman.
It was a hard life at Bjøringen. They got their living from the farm, the see and the forest near by. They didnt get electrisity until 1954. And their first freezer, refrigerator and washing mashine many years later. Even when I was a little girl my mum used to do most of the cooking on the stove at the kitchen. She had a cooker but didnt use it much. It did cost money, and they had lots of woodvork but little money. My mother told me that one year, one winter the only income they had from the farm was kroner 3,50. About half a dollar on the whole winter. My father was working with construction projects, as a carpenter, as a teatcher besides the work at the farm to feed his family, Karen, Nikolai and everyone else who lived at the farm.
In 1958 Nikolai died from an heart attack and Karen became the owner of the farm. And whom my father was responsible to.
Quite a boss to get when you are 40 years old.... :-)
Dadda (Nikolai) og far.
Her er far Sivert og Dadda (Nikolai) i ferd med å slipe en ljå.
Far and Dadda in the process of grinding a scythe.
Dadda på Bjøringsetra. Han og tjenestetausene er og henter høy oppe på setra.
Up in the mountains fetching dry grass for the animals at the farm.
Litt forskjellig fra Bjøringen og mor og far. Bjøringen, mum and dad :-)
From my parents wedding in 1947. Karen is standing next to my mother on her left side.(To the right in the photo) In the right corner looking straigt ahead is Nikolai. :-)
.jpg)
My father to the left, in the middle in a white dress Karen, and to the right in the picture, Nikolai. :-)
Bjøringen ca 1964. My parents lived at the farm to the left. This was Nikoline, Nikolai, Marie and Ragnhilds childhood home. Little was changed here since 1900. The cowshed was new, built in 1964 as the old one almost fell down. The house looks just the same as it did when Nikolai was a child. There was a grainmill by the river, but here it is fallen down. Down by the sea there is a sawmill, it was later rebuilt another place.
Kari, Trygve and Torbjørn ca 1955 below the house of Nikolai and Karen. Bjøringen.
If you doubleclick the pictures they get enlarged.
26 oktober 2009
Norsk helsevesen, og dets kompetanse.
Ja jeg må nesten gjøre meg noen betraktninger.
Forrige tirsdag var jeg ute og prøvde meg på jogging. Utrolig deilig å kjenne at den gamle skrotten fungerte, fint vær og greier, god musikk på øret..jeg koste meg bare så gæli. Og så et hull i asfalten og pang. Der ligger jeg. Jada. Vondt i foten, men trening er trening, så jeg fortsetter nå treningsøkta mi jeg. Sammen med Roger. Fint å ha selskap når man er på tur.
Neste morgen er foten dobbelt så stor, stiv og vond og jeg begynner å lure...var nå dette så bra. Så jeg ringer til fastlegekontoret og spør hva jeg skal gjøre. Jo, jeg må jo selvsagt komme dit. Man må det sånn midt på dagen. Fastlegen min er ikke tilstede, men jeg får en vikar. En blid og hyggelig kar som kan konstantere at jeg har forstuet ankelen, og bør få en uke med aktiv sykemelding før jeg kan slippes ut i jobb igjen. Rønten ymter jeg, det kan kanskje være lurt, for alle tilfellers skyld. Den er faktisk veldig vond. (Og jeg har en høy smerteterskel).
Mja. under tvil blir jeg sendt til en privat klinikk de har avtale med. Etter mye om og men.
Vel borte hos dem, som egentlig ikke tar imot akutt pasienter blir det konstantert et brudd.Som de ikke kan gjøre noe med. Jeg må dra på skaden på St.Olav det er de som jobber med slike ting!!! Så det så.
Nede på skaden møter jeg en heller surmulende lege....(vi bruker faktisk ikke andre røntgeninstitutt for å ta bilder her altså...akkurat som om det var min feil. Men...jeg burde vel visst bedre enn legen jeg først var hos jeg da. ) Brudd er det, og han påkaller overlegen for å høre hva han skal gjøre. Jo, han skal legge på en ortopedisk laske og gi meg en sykemelding. I minst 4 uker før jeg skal ta av lasken. Om han har lagt på en slik laske før. Å ja da det hadde han masse erfaring med. Betryggende tenkte jeg. Og det gjorde nok overlegen også for han gikk videre til neste pasient. På skaden er det nok å gjøre. Og jeg er nok en hyggelig pasient. Eller...
"Du må gå til fastlegen din og få sykemelding" kommer det fra legen. Og....legge på noen laske kan han ikke. Det har han aldri gjort før!!!!! Jeg blir omtrent som en fisk på land. Gapende... Er det mulig????
Han tygger litt på det og mumler om å hente en sykepleier som kan gjøre det. De kan det nok. Og som sagt så gjort. Og jeg var i mellomtiden blitt stum. Og forøvrig pleide de ikke å sykemelde noen for beinbrudd nå til dags.
Hos fastlegen i dag ble jeg møtt av en sjokkert dame som lurte på hva i alle dager hva slags råd og behandling jeg hadde fått. Så nå er jeg 100 % sykemeldt i 4 uker, og skal så gå tre uker som aktivt sykemeldt etterpå. Her spøker man ikke med ankelbrudd. Er vel ingen målsetning og ende opp som ufør på grunn av et lite brudd...
Så... nå vet ikke jeg hva jeg skal gjøre...med student og alt mulig. Men gjør så godt jeg kan. Øvingslærer fikk jeg lov å være, og veildening kan jeg gi. Så da går jeg morgen dagen i møte med stor spenning. Får håpe enhetslederen ikke får lyst til å kvele meg. :-)
Forrige tirsdag var jeg ute og prøvde meg på jogging. Utrolig deilig å kjenne at den gamle skrotten fungerte, fint vær og greier, god musikk på øret..jeg koste meg bare så gæli. Og så et hull i asfalten og pang. Der ligger jeg. Jada. Vondt i foten, men trening er trening, så jeg fortsetter nå treningsøkta mi jeg. Sammen med Roger. Fint å ha selskap når man er på tur.
Neste morgen er foten dobbelt så stor, stiv og vond og jeg begynner å lure...var nå dette så bra. Så jeg ringer til fastlegekontoret og spør hva jeg skal gjøre. Jo, jeg må jo selvsagt komme dit. Man må det sånn midt på dagen. Fastlegen min er ikke tilstede, men jeg får en vikar. En blid og hyggelig kar som kan konstantere at jeg har forstuet ankelen, og bør få en uke med aktiv sykemelding før jeg kan slippes ut i jobb igjen. Rønten ymter jeg, det kan kanskje være lurt, for alle tilfellers skyld. Den er faktisk veldig vond. (Og jeg har en høy smerteterskel).
Mja. under tvil blir jeg sendt til en privat klinikk de har avtale med. Etter mye om og men.
Vel borte hos dem, som egentlig ikke tar imot akutt pasienter blir det konstantert et brudd.Som de ikke kan gjøre noe med. Jeg må dra på skaden på St.Olav det er de som jobber med slike ting!!! Så det så.
Nede på skaden møter jeg en heller surmulende lege....(vi bruker faktisk ikke andre røntgeninstitutt for å ta bilder her altså...akkurat som om det var min feil. Men...jeg burde vel visst bedre enn legen jeg først var hos jeg da. ) Brudd er det, og han påkaller overlegen for å høre hva han skal gjøre. Jo, han skal legge på en ortopedisk laske og gi meg en sykemelding. I minst 4 uker før jeg skal ta av lasken. Om han har lagt på en slik laske før. Å ja da det hadde han masse erfaring med. Betryggende tenkte jeg. Og det gjorde nok overlegen også for han gikk videre til neste pasient. På skaden er det nok å gjøre. Og jeg er nok en hyggelig pasient. Eller...
"Du må gå til fastlegen din og få sykemelding" kommer det fra legen. Og....legge på noen laske kan han ikke. Det har han aldri gjort før!!!!! Jeg blir omtrent som en fisk på land. Gapende... Er det mulig????
Han tygger litt på det og mumler om å hente en sykepleier som kan gjøre det. De kan det nok. Og som sagt så gjort. Og jeg var i mellomtiden blitt stum. Og forøvrig pleide de ikke å sykemelde noen for beinbrudd nå til dags.
Hos fastlegen i dag ble jeg møtt av en sjokkert dame som lurte på hva i alle dager hva slags råd og behandling jeg hadde fått. Så nå er jeg 100 % sykemeldt i 4 uker, og skal så gå tre uker som aktivt sykemeldt etterpå. Her spøker man ikke med ankelbrudd. Er vel ingen målsetning og ende opp som ufør på grunn av et lite brudd...
Så... nå vet ikke jeg hva jeg skal gjøre...med student og alt mulig. Men gjør så godt jeg kan. Øvingslærer fikk jeg lov å være, og veildening kan jeg gi. Så da går jeg morgen dagen i møte med stor spenning. Får håpe enhetslederen ikke får lyst til å kvele meg. :-)
Mail fra USA.
I dag fikk jeg mail fra USA, fra Janis Jensen Gaule. Jeg lette opp Janis på Facebook. Hun er...skal vi se... Altså. Nikolay på Bjøringen og Janis' bestemor Ragnhild var søsken. Ut fra en tanke om at min far var Nikolay sin "adoptivsønn" noe han etter praksis var, var Janis mor, og far søskenbarn. Altså er Janis og jeg "tremenninger".(eller firmenninger) Komplisert...neida. :-)
Skal vi se...nå må jeg tenke litt mer. Nikolai hadde to andre søstre. Nikoline som giftet seg på Orkdal og ei søster til, som jeg selvsagt ikke husker hva heter (Maria, sjekket med Kari ) gifta seg i Haugen og fikk tre døtre. Kristi, Signe og Elisabeth. Kristi gifta seg med Sigurd Ormset, og fikk sønnen Kåre. Kåre jobbet som elektroreperatør ved Aure og Stemshaug Kraftlag og senere Nordvest Elektro. Jeg kjente Kåre fra jeg var bittelita. Han var i min barndåp, og i min konfirmasjon. :-) Kåre var da Janis sin tremenning. (eller firmenning...)
Janis sin mor som jeg tror heter Mable hadde en bror som heter Walter. Han er gift med Bernice. Bernice og Walter var på Norgesbesøk på 70 tallet og jeg hadde brevkontakt med dem siden, helt til jeg mistet alle adresser. Janis søster og hennes far var på Norges besøk og bodde hos Kåre og var på besøk hos mor og far. Jeg var guide. Janis kusine Marilyn var også på Norgesbesøk og jeg var også den gang oversetter og guide sammen med Kåre.
Komplisert... det kan det da vel umulig være. Jeg har ikke hørt fra noen av dem på flere år, og rotet bort alle adresser. Og nå var det bare helt herlig å høre fra dem, og jeg gleder meg vilt til å høre hvordan alle sammen har det. Walter, Bernice, Robert, Marilyn og deres søster, Jean. Dette er bare så morsomt. Tenk hvem man kan finne på Facebook. :-)
Skal vi se...nå må jeg tenke litt mer. Nikolai hadde to andre søstre. Nikoline som giftet seg på Orkdal og ei søster til, som jeg selvsagt ikke husker hva heter (Maria, sjekket med Kari ) gifta seg i Haugen og fikk tre døtre. Kristi, Signe og Elisabeth. Kristi gifta seg med Sigurd Ormset, og fikk sønnen Kåre. Kåre jobbet som elektroreperatør ved Aure og Stemshaug Kraftlag og senere Nordvest Elektro. Jeg kjente Kåre fra jeg var bittelita. Han var i min barndåp, og i min konfirmasjon. :-) Kåre var da Janis sin tremenning. (eller firmenning...)
Janis sin mor som jeg tror heter Mable hadde en bror som heter Walter. Han er gift med Bernice. Bernice og Walter var på Norgesbesøk på 70 tallet og jeg hadde brevkontakt med dem siden, helt til jeg mistet alle adresser. Janis søster og hennes far var på Norges besøk og bodde hos Kåre og var på besøk hos mor og far. Jeg var guide. Janis kusine Marilyn var også på Norgesbesøk og jeg var også den gang oversetter og guide sammen med Kåre.
Komplisert... det kan det da vel umulig være. Jeg har ikke hørt fra noen av dem på flere år, og rotet bort alle adresser. Og nå var det bare helt herlig å høre fra dem, og jeg gleder meg vilt til å høre hvordan alle sammen har det. Walter, Bernice, Robert, Marilyn og deres søster, Jean. Dette er bare så morsomt. Tenk hvem man kan finne på Facebook. :-)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
.jpg)
+-+Kopi.jpg)
.jpg)
