Norsk helsevesen, og dets kompetanse.

Ja jeg må nesten gjøre meg noen betraktninger.
Forrige tirsdag var jeg ute og prøvde meg på jogging. Utrolig deilig å kjenne at den gamle skrotten fungerte, fint vær og greier, god musikk på øret..jeg koste meg bare så gæli. Og så et hull i asfalten og pang. Der ligger jeg. Jada. Vondt i foten, men trening er trening, så jeg fortsetter nå treningsøkta mi jeg. Sammen med Roger. Fint å ha selskap når man er på tur.
Neste morgen er foten dobbelt så stor, stiv og vond og jeg begynner å lure...var nå dette så bra. Så jeg ringer til fastlegekontoret og spør hva jeg skal gjøre. Jo, jeg må jo selvsagt komme dit. Man må det sånn midt på dagen. Fastlegen min er ikke tilstede, men jeg får en vikar. En blid og hyggelig kar som kan konstantere at jeg har forstuet ankelen, og bør få en uke med aktiv sykemelding før jeg kan slippes ut i jobb igjen. Rønten ymter jeg, det kan kanskje være lurt, for alle tilfellers skyld. Den er faktisk veldig vond. (Og jeg har en høy smerteterskel).
Mja. under tvil blir jeg sendt til en privat klinikk de har avtale med. Etter mye om og men.
Vel borte hos dem, som egentlig ikke tar imot akutt pasienter blir det konstantert et brudd.Som de ikke kan gjøre noe med. Jeg må dra på skaden på St.Olav det er de som jobber med slike ting!!!  Så det så.
Nede på skaden møter jeg en heller surmulende lege....(vi bruker faktisk ikke andre røntgeninstitutt for å ta bilder her altså...akkurat som om det var min feil. Men...jeg burde vel visst bedre enn legen jeg først var hos jeg da. ) Brudd er det, og han påkaller overlegen for å høre hva han skal gjøre. Jo, han skal legge på en ortopedisk laske og gi meg en sykemelding. I minst 4 uker før jeg skal ta av lasken. Om han har lagt på en slik laske før. Å ja da det hadde han masse erfaring med. Betryggende tenkte jeg. Og det gjorde nok overlegen også for han gikk videre til neste pasient. På skaden er det nok å gjøre. Og jeg er nok en hyggelig pasient. Eller...
"Du må gå til fastlegen din og få sykemelding" kommer det fra legen. Og....legge på noen laske kan han ikke. Det har han aldri gjort før!!!!!  Jeg blir omtrent som en fisk på land. Gapende... Er det mulig????
Han tygger litt på det og mumler om å hente en sykepleier som kan gjøre det. De kan det nok. Og som sagt så gjort. Og jeg var i mellomtiden blitt stum. Og forøvrig pleide de ikke å sykemelde noen for beinbrudd nå til dags.

Hos fastlegen i dag ble jeg møtt av en sjokkert dame som lurte på hva i alle dager hva slags råd og behandling jeg hadde fått. Så nå er jeg 100 % sykemeldt i 4 uker, og skal så gå tre uker som aktivt sykemeldt etterpå. Her spøker man ikke med ankelbrudd. Er vel ingen målsetning og ende opp som ufør på grunn av et lite brudd...


Så... nå vet ikke jeg hva jeg skal gjøre...med student og alt mulig. Men gjør så godt jeg kan. Øvingslærer fikk jeg lov å være, og veildening kan jeg gi. Så da går jeg morgen dagen i møte med stor spenning. Får håpe enhetslederen ikke får lyst til å kvele meg. :-)