Begynner å ligne litt på selvdigging det her...

Er ikke så mye å foreta seg, annet enn å skrive og tenke her jeg sitter og gror sammen. Sakte men sikkert. Det blir nok bra til slutt. Og jeg begynner da å jogge rundt fotballbanen i Romolslia. Den er ny, og forhåpentligvis uten alt for mye huller etter grevling, jordrotter og desslike. Å oppdage at man i en alder av førtifemår ennå faktisk kan løpe er en befriende erfaring, og noe jeg slett ikke har lyst til å gi slipp på, så jeg må innrømme at å sitte her..det er en frustrerende greie. Jeg vil løpe. Og jeg har ikke blitt gal i hodet mitt. Jeg har bare blitt meg selv...kanskje... :-) Jeg løp da jeg var lita og jeg. Og i hodet sitt blir man ikke gammel, man bare utvikler sin egen personlighet. Og det er egentlig ganske fint.