Aldri kjedelig.

Nei egentlig så er det ikke det. Det er alltid noe å gjøre, alltid noen som trenger hjelp, eller en klem, eller ei hand å holde i. Så jeg rekker ikke så mye for meg selv. Verden er ikke laget slik. I dag har jeg egentlig en sykemeldingsdag, og skulle ligget på sofaen og ikke gjort en ting, bare slappet av. I stedet har jeg brukt det meste av dagen med Henning på St.Olav. Han sliter med store smerter i et kne etter en skade før jul, men å få hjelp er veldig vanskelig. For man skjønner jo ikke hva det her kan være må vite. Og når man ikke umiddelbart vet hva det er ja, da må man vel bare la det være da. Og se om det ikke er noe han bare vokser av seg. For det kunne være invalidiserende smerter i en voksesone under et kne. En lidelse uten mulighet for å kunne reparere, men som hadde et veldig fint navn. Eller, det var mest sannsynlig en menisk skade. Nesten 5 måneder siden han skadet seg, jeg må si det tar tid å bli tatt på alvor. Første runden på skaden i dag ble vi sendt hjem igjen, for det var da ingen vits i å komme dit når skaden ikke hadde skjedd i dag.
Av og til blir jeg litt oppgitt. Og skulle ønske noen andre tok tak i alt det jeg har å ordne opp i. Det blir litt mye, og man blir nesten deprimert. Men det hjelper jo ingen. Og det skal bli en dag i morgo som rein og ubrukt står......