Utfordringene, de står i kø.

Noen ganger så tenker jeg at nei, nå må det være nok. Og så er det ikke slik allikevel. I går hadde Henninng time på Øre, nese, hals fordi helsesøster syntes at han hadde en noe nedsatt hørsel. Og ja, forsåvidt enig i det. Han snakker høyt, sliter litt med språket av og til, og liker seg best i små forsamlinger. Og så kan ørelegen eller hva hun nå kalles fortelle at Hennings hørsel er nedsatt på grunn av en hodeskade han pådrog seg etter et fall på Romolslia skole for 1,5 år siden. Jeg blir litt matt. Antagelig har han pådratt seg konsentrasjonsvansker og noe lærevansker også i tillegg, og skolen må nå tilrettelegge for spesialundervisning av Henning i små grupper. Pluss bygge om klasserommet slik at det blir egnet for ungdom med nedsatt hørsel. Det her skal bli show tenker jeg. De er ikke så veldig glade i meg fra før, og bedre blir det ikke. Kanskje like greit at skolen er ute i streik akkurat nå. De rekker kanskje så akkurat å få det med seg før sommeren. :-)

Endelig vår.

Endelig vår, og jeg har begynt på krukkehagen på terrassen. Har også sådd noen frø, ringblomster og tomat og det blir nok noen flere turer på plantasjen på plantejakt. Har satt ned to klematis som jeg har tenkt skal klatre på gjerdet jeg har satt opp og er spent på hvordan det blir. Håper på en fin og varm sommer med mange gode stunder på terrassen. :-)

På skattejakt i eget hjem.

Det har vært litt sånn i det siste, skattejakt i eget hjem for å forsøke å dokumentere med tekst og bilder hva vi omgir oss med. Tingenes verdi i egen historie, snarere enn i kroner og ører. For det jeg eier har fint liten verdi i kroner i ører. Men det har en veldig verdi i form av minner. Disse dukkene har min mor laget. Høsten 1985 da hun drog på dukkekurs i stedet for meg. Hilde var også med på dette dukkekurset. Disse dukkene er jeg veldig glad i og de har alltid vært plassert slik at de ikke kan knuses av vandrende katastrofer på to eller fire ben.

Lille Ugle

Lille Ugle prosjektet ser ut for at det kan bli ett av flere. I dag har jeg sydd litt mer på ugleputen, og vært på nettet og funnet inspirasjon til noen flere. Imens har jeg sydd på en gren og noen hjerter på den ugleputen jeg jobber med nå.

Nytt av gammelt.

Endelig har jeg fått dratt frem og opp symaskinen. I går var siste dag med student frem til høsten, så nå har jeg ryddet bort fagbøker og annen faglitteratur og frem med sysakene. Har ikke fått gjort så mye ennå, men det blir vel etterhvert. Håper jeg. Planene er nå klare i hvertfall. Jeg må bare rydde i boden først. Kanskje blir det i morgen. Hvis Christian har tid til å hjelpe meg.

Denne er sydd av en gammel Blend bukse som Christian kjøpte på Strand klær på Aure en gang i verden. Fyllet er fra en pute jeg fant i Trolla, en pute som ikke akkurat egnet seg i dagens samfunn. Sjokkrosa nylon er ikke helt stilen i dag. Jeg sydde alle lappene på for hånd og alle delene er fra en og samme bukse. De lyse feltene var de partiene som var mest slitt.

Og her er prosjekt ugle. Pr i dag er alle uglens deler sydd fast. Men jeg mangler greinen den sitter på. Og må ut å finne noe stoff som passer til det. Mulig jeg kan ha noe i kjelleren. Lurer på at jeg har mye rart i kjelleren jeg. Ting jeg ikke er kjent med at befinner seg der.

Kameler...

Jeg samler på kameler også...og de er det visst blitt noen av. Den aller første fikk jeg hos Hilde. En gang i verden husket jeg hvor hun kjøpte den, den er laget av alabast, og jeg undres om den ikke er kjøpt i Marocco. Litt senere fikk jeg en til hos Anna Solheim Berg. Hun kjøpte den en eller annen plass hun var på ferie. Så fikk jeg to stykker hos Tove, som hun kjøpte i Tyrkia. Deretter kom en gullfarget en jeg kjøpte selv ute hos Mette Leirdal. Den neste var en stående en i skinn som Elin kjøpte i Oslo. Så fikk jeg en som Bente kjøpte på sydentur. Den ligger, og er også i skinn. Deretter fikk jeg en i tre og ben hos Bente, og til sist kom det en bitteliten en i metall som jeg også fikk hos Bente. Den fikk jeg på 45 års dagen min. Den er helt nyyydelig. :-)

Rydding.

Av og til må man rydde. Over årenes løp samler man på utrolig mye rart. Som man ikke trenger og som det heller ikke knytter seg minner til. I dag har jeg kastet en haug gamle blader. For hvorfor samle på dem. De til og med stod plassert i bokhyllen. De blir ikke lest igjen. Kunne kanskje lagt de på do, de ville nok vært ok der, men så har jeg ikke store plassen der heller. Og mens jeg rydder kommer jeg over ting jeg ikke aner hvor jeg har fått i fra. En katt i en eller annen form for gips. Jeg kan ikke for mitt bare liv huske hvem jeg har fått den i fra. En liten engel jeg fikk i julegave fra en familie på jobb en gang. Tror den koster femten kroner på Nille og er ikke spesielt pen engang. Så hvorfor fikk den plass i bokhyllen. Den bare samler støv. Greit nok å sette pris på alt man får, men kanskje burde det være noen grenser. Kanskje burde jeg og være i stand til å gi bort eller kaste noe. I allefall de tingene jeg ikke husker hvor kommer i fra, og som jeg ikke engang liker. Kan liksom ikke ha det stående fremme i fall vedkommende skulle på besøk og forvente å finne katta si fremme. Eller kanskje har jeg fått katta hos noen av guttene... Katta er egentlig litt fin den...jeg har pleid å ha den fremme i julen..sammen med noen mus. Men hvor kom den i fra...
Jeg trodde nok jeg skulle kunne huske alt, men så gjør jeg ikke det. Husker ting som skjedde 30 år tilbake i tid, men ikke hvor jeg la lommeboken min for tre timer siden da jeg kom hjem fra butikken. Så, det er best å skrive ned, alle historiene. Både om mennesker og gjenstander. For en dag er det glemt.

Elefanter.

En eller annen gang har jeg hørt at ethvert lykkelig hjem skal ha en elefant eller flere. Så da Ina og Rolf Terje drog til Thailand for veldig mange år siden ønsket jeg meg en elefant. Så da kom den første elefanten min i hus. Siden er det kommet noen til. En fra Elin, og en fra Kari, og sammen med julepynten min ligger en som er pyntet med gull og "edle stener" som jeg har fått hos Inger Mette.

Her er elefantflokken min. Den lengst til venstre fikk jeg hos Ina og Rolf. Og Ina virkelig lette etter den. For den skulle ha støttenner av tre og ikke av elfenben og det var vanskelig å finne. Den i midten har jeg fått hos Elin,og den lengst til høyre hos Kari. :-)

Tingenes historie...fortsetter

Disse har min far laget. Ca 15 år siden tenker jeg. Faren min var veldig glad i å jobbe med tre og laget fat, boller, og andre små gjenstander. Det ble veldig mange små treboller opp igjennom årene. Disse to fikk jeg i julegave hos ham. Sammen med en liten bolle til. Om man kan kalle den for det.

Den er laga av ei lita kjuke. Veldig spesielt treverk i den. :-)

Dette er en lampefot som min mor har malt. Den har jeg hatt i veldig mange år. Også en bursdagsgave. Regner med det står under den når den ble laget.

Paulina engelen fra min søster Kari. Denne fikk jeg hos min søster i julegave, jeg tror jeg fikk den julen 2004. Kanskje 2005. Selv om det er en engel har den siden stått på kjøkkenbenken min. Passer på maten jeg lager så den ikke blir svidd. Kari påstår den ligner på Paulina (Pauline Bjøring). Spesielt føttene. Selv må jeg innrømme at jeg nesten ikke husker hvordan Paulina så ut. Husker faktisk bedre gammel Kresten. Han hadde peppermynte drops. Alltid. Paulina var streng, vi fikk ikke leke ute når hun og Kristen skulle sove.Midt på dagen.  Merkelig kjærring.

Før man glemmer.

Jeg trodde engang at hukommelse var noe evig. Jeg ville alltid huske hvem, hva og hvor og tingene jeg hadde fått ville jeg ha en historie og knytte til. Og så viser det seg at det ikke er sånn. Det er faktisk en del gjenstander jeg omgir meg med som jeg ikke husker. Men denne her husker jeg i allefall. Selv om jeg ikke husker når jeg fikk den. Jeg har fått den i bursdagsgave hos Ina, selv om jeg ikke husker når. Den er laget av Magne Ferstad. Og det minner meg om at jeg har en blå krukke som er laget av Ingjerd Reiten, og som jeg ikke husker hvor er. Den krukken fikk jeg engang hos Eva Vaag.

Denne har jeg fått hos Torunn. Jeg tror jeg fikk den til 35 års dagen min. Jeg hadde den i allefall før jeg flyttet til Trondheim. Er blitt litt sånn, livet før og etter Trondheim. Denne skålen er laget av Elin Aune og jeg syns den er alldeles skjønn :-)

Denne har jeg fått hos mine foreldre. Den pleide å stå på ei hylle hjemme i gammelhuset da vi bodde der. Ikke er den pen, ikke har den bruksverdi, ikke aner jeg hvor den kommer fra. Den har en spilledåse i bunnen og er i bunn og grunn en utrolig stygg gjenstand. Allikevel er jeg veldig glad i den fordi den minner meg om da jeg var liten og syk. Jeg pleide å få leke med den da. :-) En liten stund.

Denne er ikke min. Den tilhører Christian, som har fått den fra sin farmor, og som igjen har fått den fra sin mor. Hun tippet på at den kunne være fra sånn sirka 1900. Er ikke mye mine barn har fått etter sin farmor, hvor hennes eiendeler ble av vet jeg ikke helt. Jeg fikk noen småting hos henne som hun hadde fått hos mine foreldere. De ville hun jeg skulle ha tilbake. Blant annet et kakefat og en trebolle som min mor hadde malt.

Elin

Elin er ei veldig god venninne, som har vært der for meg i veldig mange år. Jeg skulle virkelig ønske vi kunne møtes oftere, vi bor litt for langt i fra hverandre, men slik er det med veldig mange jeg er glad i og bryr meg om. :-)

Denne bysten som forestiller Tut Ank Ahmon har jeg fått hos Elin. For veldig lenge siden. Minst ti år, kanskje mye mer. Jeg kan nesten ikke huske jeg ikke har hatt den. Nå står den på toppen av veggseksjonen. Trygt unna alt som heter katter. Kattene er ikke helt til å stole på, så alt jeg er veldig redd for har jeg satt litt unna.

Denne har jeg også fått hos Elin. For mange år siden. Jeg er ikke helt sikker på hvor hun kjøpte den, men syns det ser ut for å ha kommet fra Hadeland Glassverk. Den er helt nydelig, og brukes til vårens første hvitveis. Ikke lenge til det nå. Imens står den inne i veggseksjonen.

Denne har jeg også fått hos Elin. Det er ikke så veldig lenge siden. To tre år siden kanskje. En liten engel med et barn. Veldig søt figur. Den står også i veggseksjonen, ved siden av uglen. jeg burde egentlig hatt et glasskap til. :-)

Denne fikk jeg til jul hos Elin i år. Den er bare helt herlig. Akkurat nå står den oppe på veggseksjonen, men jeg har tiltenkt den en plass på skrivebordet, når jeg bare får ryddet der borte. Veldig rotete akkurat nå.

De her har jeg kjøpt noe av selv og fått noen hos Elin. De var en gang i verden bare å få kjøpt hos Husfliden. Jeg har hatt disse glassene i nærmere femten år tror jeg. De er håndlaget og veldig vanskelig å få tak i. Så jeg er ikke så veldig glad for at de blir brukt uten at jeg har gitt tillatelse til det. Men av en eller annen grunn er visstnok disse glassene førstevalg når noen trenger et vinglass. Men så er de helt nydelige og da.

Mormors kjeksboks

Dette er mormor Mathilde sin kjeksboks. Hvor gammel den er aner jeg ikke. Den har vært godt tatt vare på i allefall. Litt slitt og bulkete lokk, men ellers er den veldig fin.

Av en eller annen grunn er mormor for meg en skikkelse i svart hvitt. Jeg har sett mange bilder av henne, men alle i svart hvitt og slik har min mormor ingen farger. Mormor døde før jeg var født, og jeg har blitt fortalt at hun jobbet som syerske og at hun var veldig flink til det. Konfirmantene pleide å bo på Solhaugen mens de gikk til konfirmasjonsundervisning og da brukte mormor gjerne tiden til å sy bestilte klær til dem også. Det var ikke slik den gangen at man bare gikk på butikken og kjøpte klær. :-)

Det som gjør et hus til et hjem.

Det er de flyttbare tingene som gjør et hus til et hjem leste jeg her forleden. Jeg og Roger hadde en diskusjon her forleden, og han påpekte at jeg har så mange ting. Ja mon jeg har det, men nesten ingen ting av det har jeg kjøpt selv. Jeg omgir meg med gaver fra familie og venner og når jeg ser på disse tingene så fremkaller de gode minner. Og det er de minnene som gjør mitt "hus" til et hjem. :-)

Denne skrivemaskinen har jeg arvet etter en mann som het Johannes Ruø. Johannes arbeidet som toller ved Oslo Tollsted, og skrivemaskinen brukte han til korrenspondanse med blant annet sin søster Randi Ruø Weinberger. Randi var gift med Gabriel Weinberger og bodde i Tyskland de siste årene av sitt liv. Foreldrene til Randi + ei søster til (som bodde på Kolstad i Bærum), Hans, Valborg, Anders og Johannes het Valborg og Hans Ruø. Hans Ruø var lensmann på Frøya. Da han pensjonerte seg flyttet han til Aure og bygde Kvellro. Randi tok over huset da foreldrene var døde, og da Randi døde fikk vi kjøpe huset. Vi flyttet dit i august 1992 og hadde Simen sin barnedåp der. 

Da Johannes døde fikk jeg denne skrivemaskinen etter ham, pluss noen bøker.  Jeg arvet også en glasskrukke fra Gjøvik glassverk, eller evt blåfargeverket på Modum. Den fikk jeg etter Hans og Valborg. Det var det deres datter Valborg (Ampe) som bestemte.

Krukken til Ampe. :-)

Dette bildet er malt av Tordis Lillehagen. Tordis var min mors lillesøster, og en dame med mange talenter. Maling, søm, opptrekking av gamle møbler, hagearbeid. Egentlig tror jeg den damen kunne alt. Hun døde da jeg var 28 år, helt plutselig, 63 år gammel. Og jeg savner henne veldig. Bildet har jeg fått hos min søster. Det forestiller ei hulder i skogen, og i bakgrunnen står en gjetergutt. Dette er et bilde jeg er veldig glad i og som har en sentral plass hjemme hos meg.

Morsomt med Hope i hus.

Artig å være fotograf om dagen. Jeg har fått tatt masse rare bilder disse dagene etter at vi fikk Hope i hus :-)

Tingenes historie.

Lenge har jeg tenkt på å gå i gang med dette. Vi samler all verdens merkelige ting omkring oss, og den dagen vi eventuelt går bort, eller blir veldig gamle så vet ingen hvor gjenstanden har kommet fra eller hva slags betydning den har hatt for eieren. Noen ganger har gjenstander en økonomisk verdi, kan være gammel, antikvarisk, osv, noen ganger har den kun en familiær verdi for eieren, noen ganger knyttes historier og andre mennesker til gjenstanden og den får slik en annen enn en økonomisk verdi. Ikke salgbar, evt kun for spesielt interesserte.

Disse to har jeg faktisk laget selv. En liten sorgfylt figur, som gjemmer seg i sin egen kropp, som holder godt rundt omkring seg selv, og som ønsker å beskytte seg selv mot verden. Den andre er en mer åpen figur, som skuer ut i mot fremtiden. Disse ble laget på et kurs jeg gikk hos Magne Ferstad da jeg var ca 25 år gammel. Altså for tjue år siden. De er laget i keramikk og ikke glasert.

Dette er en ugle og en liten markblomstvase fra Hadeland Glassverk. Disse fikk jeg i gave hos mine kollegaer på Fornebu Distrikstollsted da jeg sluttet der i juni 1987.

Et sett håndmalte lysestaker, med druer på. Lysestakene kan brukes både til vanlige lys og telys. De er kjøpt hos Max Kopp en gang på begynnelsen av nittitallet og det er min mor som har malt dem.

 

Denne hører på en måte til i samme serie. Det fantes en til, men den bor hos mine barns far, da han fikk den i gave til en av sine fødselsdager. Denne er det dessverre en sprekk i, så den kan kun brukes til pynt. Den er også malt av min mor, i 1986. Jeg fikk den hos henne i bursdagsgave.

Dette er en del av et kaffeservise. Som jeg fikk hos min "svigermor" Anna i gave til min 30 års dag tror jeg. Hun bestilte et servise hos min mor, som altså har malt dette også, fordi hun så at jeg ikke hadde og tenkte at hvis jeg skulle få et måtte hun kjøpe det. Var litt travelt for min mor den tiden der. Veldig mange som ønsket seg slike håndmalte serviser, og hun trengte jo også pengene for å holde på med denne hobbyen. Så slik fikk jeg dette. Senere fikk jeg en tekanne i gave fra min mor, den har samme motiv som disse.

Dette er en blomstervase fra Graveren keramikk. Uvisst når den er laget, men like etter 2.verdenskrig vil jeg tro. Mine foreldre fikk den i bryllupsgave hos min oldemor Beret da de giftet seg i 1947. Den var kjøpt på det gamle samvirkelaget på Aure.

Hope og Bambina

To gode venner. Det er jammen artig å se på disse to. De er noen riktig snålinger. Og Bambina stortrives med Hope i hus. Er blitt roligere og spiser bedre og legger på seg. Veldig bra. Godt for meg også med disse kattene. Katter er gode for sjelen. Jeg trenger noe som roer meg ned i en hektisk hverdag.

Aldri kjedelig.

Nei egentlig så er det ikke det. Det er alltid noe å gjøre, alltid noen som trenger hjelp, eller en klem, eller ei hand å holde i. Så jeg rekker ikke så mye for meg selv. Verden er ikke laget slik. I dag har jeg egentlig en sykemeldingsdag, og skulle ligget på sofaen og ikke gjort en ting, bare slappet av. I stedet har jeg brukt det meste av dagen med Henning på St.Olav. Han sliter med store smerter i et kne etter en skade før jul, men å få hjelp er veldig vanskelig. For man skjønner jo ikke hva det her kan være må vite. Og når man ikke umiddelbart vet hva det er ja, da må man vel bare la det være da. Og se om det ikke er noe han bare vokser av seg. For det kunne være invalidiserende smerter i en voksesone under et kne. En lidelse uten mulighet for å kunne reparere, men som hadde et veldig fint navn. Eller, det var mest sannsynlig en menisk skade. Nesten 5 måneder siden han skadet seg, jeg må si det tar tid å bli tatt på alvor. Første runden på skaden i dag ble vi sendt hjem igjen, for det var da ingen vits i å komme dit når skaden ikke hadde skjedd i dag.
Av og til blir jeg litt oppgitt. Og skulle ønske noen andre tok tak i alt det jeg har å ordne opp i. Det blir litt mye, og man blir nesten deprimert. Men det hjelper jo ingen. Og det skal bli en dag i morgo som rein og ubrukt står......

"Svigerfar"

I går var jeg i begravelsen til "svigerfar". Og følte meg både lurt og snytt, og full av sorg. Hvorfor skulle vi ikke få mer tid sammen med denne flotte mannen. Hvorfor skulle barnebarna hans og sønnen hans bli frarøvet ham nå. Hadde ikke gud kunnet vente noen år til før han hentet ham hjem.
Nå vil han aldri muntert komme ruslende opp trappen hjemme hos Roger, og fortelle røverhistorier fra ungdommen sin, eller fortelle om hvordan han gleder seg til å ta Jorun med på dans. Han vil ikke fortelle om turer i marka med Nicco mer, eller om at han har planlagt å ta sin kjære med på fjelltur og leie hytte. Ingen flere julaftener eller bursdager sammen.
Jeg fikk penger i julegave hos ham i år. Og kjøpte meg et par hansker. De blir nok svigerfar hanskene for resten av sin tid. Og enda mer dyrebare enn noen ganger før.
Hvorfor kunne han ikke fått leve noen år til. Til guttene var blitt voksne. Til han og Jorun var blitt gamle. Veldig gamle. Til Nicco ikke mer orket gå tur.
Men vi har mange gode minner, og ikke minst vet jeg at han hadde mange flotte år sammen med sin Jorun på Frøya. Det er godt å ta med seg. :-)

Hope :-)

Henning er en underlig type. Der andre gutter ønsker seg klær og stereo-datautstyr, moped og gud vet hva kjøper gutten seg en katt. Ladejarlens Hope. :-)

Så nå har vi fått ugangskråken i hus. En liten feilvare, som er en veldig veldig stor sjarmør. Bambi er også sjarmert, og har tatt på seg morsrollen. Rusler etter kattungen over alt og kommer med oppdragende formaninger innimellom. Samtidig som det er viktig å markere hvem som er sjefen. I natt sov de på hver sin stol på Henning sitt rom. De er observert spisende i samme matfat, og i går fant Simen dem sovende på samme stol på stua. Så dette går over all forventning. Vi har nok verdens beste Bambina vi. Og verdens beste Hope. :-)

Rare mennesker.

En møter noen rare mennesker innimellom. Noen er slik koselig rare, sånne som man gjerne omgås både titt og ofte, med sære interesser, livsglede, åpenhet og ikke minst omsorg for andre. Slike man gjerne vil ligne selv.
Og så fins andre rare mennesker, eller kanskje heller stygge mennesker hvis eneste tanke i livet er seg selv og sine egne behov.
Som moren til barnebarnet mitt. Hun er ikke helt tilstede i denne verden. Nå har hun funnet ut at barnet ikke må få se andre enn sin far når hun er på samvær. Andre mennesker er usunne for henne. I sær farmor, og fars kjæreste, og fars naboer, og fars kompiser og fars stefar og og og... Helt utrolig.
Fins flere av den sorten. Som ligner litt. Som mener at familie kun er hvis man har giftet seg og blitt familie. Å bo sammen uten å være gift er ikke godt nok. Da teller man ikke ned. Mon om det ikke har noe med kroner og ører å gjøre det der. Underlige greier.
Penger i banken og fred med gud...det er viktig.