Høyresiden

Høyresiden min den er ikke bra....Egentlig er ikke dette en klage,mer som en oppdatering. en beinsplint i høyre ankel, en beinsplint i høyre skulder pluss et avrevet leddbånd og nå en skadet menisk i høyre kne.... Jeg må visst ha kommet i reparasjonsmodus. Det er nesten så jeg ikke tør si noe til legen lenger. Hva som har skjedd med kneet aner jeg ikke.skaden kan komme av at jeg sitter mye på kne på jobb og det er egentlig ikke til å unngå. Spent på hvordan dette skal bli.

Mitt lille land...min lille verden....vår verden.

22.juli 2011. Vår verden blir aldri den samme igjen. En gal mann sprenger en bombe i regjeringskvartalet i Oslo. Den samme gale mannen skyter nærmere 70 barn, unge, unge voksne og voksne på Utøya i Tyrifjorden. 600 mennesker samlet på ett sted. Ikke alle kom hjem igjen. De som kom hjem må leve videre med store traumer for resten av livet. For hvem kan vel glemme noe sånt.

Det er uvirkelig, likevel virkelig. Midt oppe i alt dette står Ingrid. Flotte vakre glade Ingrid, som nettopp ble valgt til leder av Oppland AUF. Jeg er så stolt av Ingrid. Ingrid som sprudler av glede og energi, av drømmer, av tiltakslyst. Ingrid som er den flotteste norske ungdommen jeg kjenner. Jeg gledet meg med Ingrid da hun skrev at hun gledet seg vilt til å dra på sommerleir på Utøya. Jeg smilte inni og utenpå, og gledet meg over alt hun skulle få oppleve. Og så kommer dette.... Jeg leser på nettet at de skyter på Utøya.... og det går sikkert et minutt før virkeligheten siger inn over meg. Det er jo der Ingrid er. På Utøya. Og jeg kjenner hvor skrekken brer seg. Ingrid.

Ingrid kommer fysisk hel hjem igjen. Og jeg er glad og lettet over at hun er hjemme, hos mamma og pappa og lillebror. Samtidig som jeg vet at hun får med seg en ballast som ikke blir lett å bære. Sorg, vantro, smerte, savn, tap av uskyld. Alle som var der ute mister så mye. På grunn av et eneste menneske.

Av og til tenker jeg, hvorfor fylles jeg ikke av hat? Av trang til å drepe dette mennesket som har gjort så mange så mye vondt. Som har skadet barn. Hvordan kan noen skade barn? Det er ufattelig, ubegripelig, fantasien strekker ikke til. Jeg føler bare en tung og inderlig sorg. At noen skulle kunne frarøve oss det fineste som fins, barn og ungdom i blomst, barn og unge med årene og opplevelsene foran seg. Det er så inderlig urettferdig. Og innerst inne tenker jeg...måtte han brenne i helvete, sakte.... mens han ser alt han hadde ønsket seg smuldre opp og forsvinne.

Mitt lille land kommer til å reise seg etter sorgen. Det kommer Ingrid og hennes familie, alle som jeg er så glad i, også til å gjøre. Det skal komme gode dager etter dette. Gode dager hvor norske ungdommer atter skal blomstre, hvor unge politikere igjen skal jobbe for et bedre Norge. Uavhengig av hva dette monsteret hadde ønsket vil Norge bli et godt og flerkulturelt samfunn med plass for alle. Vi skal alle ha plass under samme flagg. Uavhengig av politisk tilhørighet og etnisk opprinnelse.

Vokser og gror...

Egentlig blir jeg litt satt ut av husets beboere av og til. De har en utvikling jeg ikke helt forstår meg på. Ikke jeg selv heller for den saks skyld. Jeg sitter foran pc og gror sammen, og ved spisebordet sitter Henning og påstår at han vokser. Altså blir han enda større enn han alt er...og strekker seg enda lenger opp mot himmelen... Mens jeg repareres..og vokser mer i bredden enn i høyden.. sukk... jeg blir nok kortere og kortere.. og får håpe når jeg kommer til min dauan dag at jeg når over dørstokken. Ei dame jeg kjenner snakket om at vi var kommet i reparasjonsalderen for en tid siden, og innimellom må jeg innrømme at jeg føler meg som en hypokonder. Viktig å ha fokus på det som er postivt sier vennen, og jeg forsøker så godt jeg kan, men begynner å føle meg som guttas farmor, som stadig var syk og slet med et eller annet. Er nesten så jeg blir lykkelig av å få bekreftelse på at det er noe som er gærnt og ikke bare noe jeg tror. Så får man leve med de utfordringene man har fått tildelt. Begynner å bli en del, og noe kan man gjøre litt med, annet må bare være som det er. I fjor... nærmere bestemt dagen før Brages bursdag hadde jeg et rundkast på isen på vei ned til bilen min oppe i Nyveilia. Endte med en tur på skaden, hvor de konstanterte at jeg var forslått, men ellers hel. Og hvorfor i svarte grønne har jeg da ikke vett nok til å protestere på det de sier. Men neida... jeg nikker og bukker og er glad for at de tok seg tid til å se på meg. Nå et og et halvt år etter får jeg vite at beklager, men du slet nok et leddbånd i den skulderen da du falt.. og det kan det snart hende du må leve med ja. Ut og bort. Fordi nå er det gått alt for lang tid siden skaden skjedde. Jada. Men noe kan jo fikses, og derfor sitter jeg nå her og gror og gjør lite annet. Og slik skal det være i en uke fremover. Hurra for meg. :-D

Barndåpen min.

Tror jeg begynner å bli gammel.... i hvertfall i mimremodus, enda bildene jeg har tatt frem er fra min egen dåpsdag, som jeg slett ikke husker. Tror det var i november, og mener jeg var døpt samme dag som Tora og Ivar Torset, Stein Åge Gresset og Svein Magne (et eller annet). Jeg var døpt for andre gang, eller snarere var det vel en stadfestelse av dåpen. Første gang jeg var døpt var dagen etter jeg var født, og jordmor Marit Rønning bar meg til dåpen. 2.gang var det Ruth og Ottar Torset, Marit og Helge Ertvaag som var faddere på meg. Og Ruth som bar meg til dåpen.

Til min far

Ei hand å holde i, et hjerte som banket for meg, tusen minner bak bilder i et album, verden blir ikke den samme uten deg. Allikevel årene og tiden går videre, vi blir alle til støv i en bok, i minnenes verden, du vil alltid leve videre, alltid følge oss videre på veien vi tok. (Heidi 18.mars 2011)


Ikke ofte jeg skriver "dikt" men følte for det i dag. Har mistet så mange de siste årene, mennesker som betydde mye for meg. Og særlig min far. Han var ei hand å holde i, og hadde et hjerte som banket for meg. Jeg var "litjtausa" hans, og vi bytta "nase". Han luktet så rent og godt bestandig, og jeg var så uendelig glad i ham. Selv om han ikke var uten feil og mangler så var jeg glad i ham på en måte som jeg ikke har vært i noen andre. En kjærlighet for far, en for mor, en for mine barn og en for mine søsken, en for min kjæreste og mine stebarn, og også for mine venner og deres familier.

Andre mister også sine, og jeg sørger for dem også. Så dette diktet var kanskje like mye for Jarlaug, mamman til Signe, og for Inga, min søsters svigermor. To fantastiske damer som jeg har vært så heldig å kjenne. Jeg glemmer dere aldri. Og takk for hver en trivelig stund, for all latter og glede. :-)

Tanker i tiden....

Nå om dagen er det mange tanker som flyr igjennom hodet mitt. Vi "bor" i et oppussingsprosjekt, i allefall gjør jeg det, når jeg ikke er hjemme hos meg selv, og det er egentlig ganske krevende. Det er krevende med to hjem og det er ikke minst krevende å holde to hjem ryddige. En annen ting som opptar meg er utfordringen diabetesen gir meg. Eller kanskje er det noe annet, jeg burde nok hatt en tur innom legen og fått tatt de "vanlige" kontrollene. I tillegg pådrar jeg meg forkjølelser og andre uhumskheter som gjør at hodet ikke fungerer som det skal. Nå skulle en tro at det å jobbe med åtte ett og toåringer, ikke krevde all verdens tanke virksomhet, men det gjør faktisk det. En må tenke over alt en sier og være i forkant hele tiden for at dagen skal bli best mulig for disse små. Samtidig har jeg "ansvar for" en og noen ganger flere studenter også som har krav på tankene mine og god oppfølging i hverdagen. Og alle disse små og store menneskene gjør mitt liv til et spennende sted. Men akkurat nå er jeg så sliten.... og syns så synd i meg selv, og føler meg som verdens mest egoistiske menneske. Fordi jeg har alt hva noen kunne ønske seg. Et sted å bo, mat, vann, toalett, dusj, klær, en jobb, en fantastisk flott familie. Verdens beste sønner. Mange som viser at de bryr seg. Og tankene mine går til alle i Japan som ikke har alt det her lenger. Mennesker over hele jorden som ikke får dekket primærbehov som mat, vann, klær, et sted å bo, og ikke minst trygghet.

En blomst til deg :-)

Det er mange jeg gjerne skulle gitt en blomst, og helt sikker deg som leser dette. :-)

Hvordan knyttes historiene våre sammen.

Slekt skal følge slekters gang heter det i en av våre kjære julesanger. Og de gjør jo det, men hvor mye får vi som kommer etter med oss av våre forfedres egenskaper. Min søster påstår jeg ligner min tante Tordis Ikke av utseende, men av væremåte. Og min bestefar mente at vanskeligheter er til for å overvinnes. Og jeg tror det er viktig at man tenker det. Hjelper vel fint lite og sette seg ned og gi opp. Viktig å se etter løsninger og finne måter og veier å gå videre på.
Jeg kan tegne, i allefall litt, men er veldig dårlig til å sy. Noe min tante Tordis, min mor, min mormor, og min søster derimot var veldig gode på. Min mormor jobbet som sydame, i tillegg til å passe hus og hjem for seks barn, en mann, en svoger, en flokk høner og noen kalkuner og sikkert en gris også. Min mor er full av beundring over sin mor, og jeg er ikke noen mindre beundrer av min egen.
Tante Tordis sydde også klær. Og mange andre ting. Hun sydde puter og gardiner, trakk om møbler og var i det hele tatt en veldig spennende dame. Hun døde da hun var 63 og jeg har savnet henne veldig. Tenk om hun kunne fått levd. Det ville betydd mye.

Men som sagt sy..det er jeg ikke god på. Allikevel kjente jeg hvordan panikken bredte seg da jeg oppdaget at symaskinen min ikke fungerte lenger. Død. Virket ikke. Ville ikke sy. Sukk. Så lykken var stor da symaskinen var blitt reparert. Og jeg kan hente den ganske så snart. Så nå lurer jeg litt på hva jeg kan finne på med den. Jeg syns applikering er morsomt. Det trives jeg med å jobbe med. Og har stor sans for ugler. Tror jeg må jobbe litt med saken.

Oldemor Berit Marie, og tante Svanhild.

Berit Marie Husebys 80 års dag. Litj pia er min tante Svanhild.

Her er et bilde av min Oldemor Berit/Beret. Som jeg vet veldig lite om. Selv om jeg har hørt noen historier, så sitter de ikke under huden på meg, slik burde jeg kanskje fått noen andre til å fortelle. Kanskje noen av tantene mine eller onklene mine på min fars side kunne fortelle. Av åtte søsken er det fortsatt fire av dem i live. Og, de er veldig gamle alle sammen.

Jeg var ute og kjørte i sted, Simen som trengte skyss til butikken, og vi snakket om historiene som forsvinner. Ikke bare om hans egne besteforeldre, om de ikke skrives ned, men også mange andre historier om andre mennesker. Ved å legge inn bilder til navnene, historier om levde liv så lever menneskene på noe vis videre.

Jeg har aldri møtt min mormor Tora Mathilde, og heller ikke min oldermor Berit i Bukta. Også kalt "Bæsta ni bukten". Men jeg følte likevel at jeg kjente dem, min mor fortalte så mange historier. Og nå sitter jeg og lurer på hvorfor de ikke ble skrevet ned. Hvordan trodde jeg at jeg skulle klare å huske alle detaljene. Og av en eller annen grunn er alle bildene jeg har i hodet mitt i svart hvitt. De fins ikke i farger. Kanskje fordi jeg bare har sett sort hvitt bilder av dem.

Min bestefar derimot fins både i sorthvitt og fine farger som Kjell Aukrust så fint beskrev det en gang. Og i mitt  hode fins et bilde av en travel mann i grå bukser og med svarte slagstøvler. Og bukseseler. Og enten var han på vei et eller annet sted, eller han satt med regnskapet til Thevik, eller leste avisen, så på tv og hørte på radio. Samtidig. Oppe i disse minnene fins også Tor Erik. :-) Som gjerne slo av radioen for å spille plater, til bestefar sin store irritasjon.

En tenker.

Mobbing

"Som foreldre er vi ansvarlige om barnet vår blir mobbet, eller er en mobber. Ikke bare den som blir mobbet får livet sitt ødelagt. En slik destruktiv adferd er også ødeleggende for den som mobber og kan forfølge vedkommende på ulike måter senere i livet. Stopp mobbingen nå!!!"

Denne la jeg ut på facebook siden min i morres etter å ha tenkt masse over en samtale jeg hadde med en venninne i går. Sønnen hennes blir mobbet i skolen, og på fritiden, og omgivelsene toer sine hender. Jeg sitter igjen med følelsen av at noen forsøker å fortelle gutten og familien hans at han fortjener å bli mobbet, og jeg kjenner jeg blir trist langt inne i meg selv. Barns adferd er en ting, men voksne burde vite bedre. De burde vite at mobbing ikke bunner ut i at noen fortjener det. Hvorfor noen velger å mobbe andre kan jeg ikke fortelle. Men mobbere opptrer som oftest i flertall, og ikke en alene, så da er det nærliggende å tro at den som mobber har behov for å markere seg som leder, som betydningsfull og viktig ovenfor en eller flere andre, og da velger seg noen å plage for å markere seg på den måten.

Jeg har opplevd at flere av sønnene mine har blitt mobbet på skolen. For den ene medførte det at han fikk store psykiske vansker, og han vegret seg for å gå på skolen. Selv i dag gir det å gå på skolen ham store vansker og han mestrer ikke skolehverdagen. Den andre har taklet det på en annen måte. Kanskje fordi han fikk god hjelp og støtte hos en ansatt i barne og familietjenesten. En som i utgangspunktet var tatt inn for å lære gutten sinnemestring, men som viste ham forståelse, og tok det han fortalt på alvor. En annen enn mamma, som i slike situasjoner helst blir inhabil. Mammaer skal tro på og forstå. Det som er betydningsfullt er at noen andre tror det man forteller.

Og årene har nå gått, og jeg har ikke inntrykk av at han mobbes i skolen lenger. Han sliter med sykdom, men trives ellers godt og gleder seg til skolehverdagene og går dit til tross for sykdom. Verre er det blitt med ham som var plageånden på barneskolen. I dag er det han som strever, som opplever lærere som ikke liker ham, som må leve med at medelever skyver ham i fra seg. Kanskje burde jeg glede meg over det, men nei. Jeg tenker at hvis vi hadde blitt hørt og mobbesaken tatt tak i så ville kanskje ikke bare ett barn vært "reddet" men flere med. Også ham som mobbet, og som i dag må leve med vissheten om at han ødela barneskoleårene for både en og flere medelever. Og som nok vet at i voksen alder vil hans adferd som barn slå tilbake på ham.
Tenk om noen voksne som stod ham nær hadde tatt hans adferd på alvor og søkt å hjelpe ham bort fra den destruktive adferden, ødeleggende ikke bare for andre, men også for ham selv.
I en forbindelse ble jeg oppringt av politiet som hadde mottatt en anmeldelse på ham. Og hvor en av mine sønner hadde vært vitne. Jeg fortalte det jeg visste, og ba til slutt om at de måtte hjelpe gutten. For også han er et menneske med behov for å bli sett og hørt. Og ikke minst av sine foreldre enten det han gjør er godt eller dårlig. Å unnskylde en destruktiv adferd som er til skade for andre er kanskje det dummeste man kunne gjøre. Noen ganger bør man tro hva andre forteller, og søke å endre sitt barns adferd, for å hjelpe sitt eget barn til endring. Jeg ville ikke trivdes med å legge meg om kvelden i visshet om at barnet mitt hadde plaget andre, uten at jeg ønsket å få barnet til å endre sin måte å være på. Det fins ingen barn som fortjener å bli mobbet. Ingen.

Glad for å være født i Norge.

Noen ganger tenker jeg at jeg er ufattelig heldig som ble født i Norge. Født inn i en varm og kjærlig familie som alltid har tatt godt vare på meg og som alltid har villet det beste for meg. Og de betyr alle sammen så uendelig mye. Enten de er små eller store.

Hver dag fødes ufattelig mange barn, og ikke alle er like heldige som jeg. Mange fødes inn i nød og fattigdom, matmangel, krig og til et liv jeg ikke klarer å forestille meg. Jeg har alltid hatt tryggheten i et godt og varmt sted å være, mennesker som har vært glad i meg, og nok mat hver dag. Jeg har ikke måttet oppleve faren ved at noen kunne ta livet av meg på grunn av noe noen annen har gjort. Mitt liv har ikke vært i fare på grunn av mine foreldre eller søskens gjerninger.
Innimellom følger jeg med bloggen til Marie Amelie. Mange historier har kommet frem om henne gjennom media. Blant annet at hun var født inn i en velstående, svært rik russisk familie. Men rikdom varer ikke alltid evig, og Marie Amelies foreldre valgte å ta henne med seg og flykte. Til slutt til Norge. Hvor hun har bodd siden hun var 16 år. Jeg husker ikke hvor gammel hun var da flukten startet. Hun har ikke kunnet leve noe liv i stor rikdom, for henne er rikdom i dag vissheten om å kunne gå på gaten uten å risikere å bli skutt på grunn av at noen ønsker å ramme noen andre enn henne.
Jeg kan ikke helt forstå hvorfor hun ikke kunne få bli. Som så mange andre som har vært her i mange år, og som har blitt en del av det norske samfunnet. Hun har ikke gjort noe annet kriminelt enn å forsøke å beskytte seg selv, og på bakgrunn av vissheten om at hun var ønsket død, gått i skjul for å redde sitt eget liv.
For noen år siden hadde jeg en praktikant fra Kabuhl på avdelingen. En skjønn dame som jeg rakk å lære litt å kjenne og som jeg aldri kommer til å glemme. Hun strevde for å bli forstått, for å lære seg det norske samfunnet å forstå og for å bli en god nordmann. Aldri kommer jeg til å glemme en offentlig ansatt som mente hun burde vært mer takknemelig over å være så heldig å få lov å komme til Norge. Hvor jeg så påpekte at kanskje vi burde være glade for å være født i Norge.

Kjøkken...før...og nå.

Kjøkken i Nyveilia :-)

Uke 6, februar 2011.

Ukene flyr det er utrolig hvor fort tiden går, både hjemme og på jobb.
Forrige søndag var jeg på Vitensenteret sammen med Julie, Christian, Vanessa og Henning. Etterpå gikk vi på biblioteket og kjøpte kaffe, før vi drog til Nedre Leirfoss for å se på svanene. Fikk tatt masse fine bilder både her og der og hadde en kjempehyggelig dag.
Roger på sin side han har jobbet med å rive kjøkken i Nyveilia. Jeg har tegnet nytt kjøkken, ut fra plass og behov. Det blir enkelt, men funksjonelt tror jeg. Ikke noe spesielt med det, men lett å holde rent. Og det er kanskje det jeg har fokusert mest på. Nede i Romolslia har jeg et gammelt profilert kjøkken hvor det samler seg støv og skitt i hver en sprekk. Jeg føler jeg aldri får det rent. Dette kjøkkenet skal i allefall være enkelt å holde rent. Og ikke minst, være lett å selge. Badet er også enkelt innredet, men praktisk. I allefall det har blitt noen turer til Ikea den siste uken, både alene og sammen med Roger. Og det er vel ingen plass i verden Roger misliker så mye som Ikea. Men nå er halve kjøkkenet på plass, resten skal vi skru opp selv. Og vi har skrudd sammen alt sammen selv, men fikk rørlegger og elektriker samt snekker fra Ikea til å montere på plass komfyr, oppvaskmaskin, varmtvannstank og til å henge opp overskap. Og montere noen av underskapene. Som vi som sagt hadde skrudd sammen. Med noe plunder.
Ellers ble jeg oppringt fra barne og familietjenesten som informerte om at henvisningen om omsorgssvikt var blitt henlagt. De hadde snakket med fastlegen som hadde informert om at Hennings tilstand var alvorlig og at han måtte regne med noe fravær fra skolen inntil videre. Og at den jobben jeg gjorde som mor var god. Damen jeg snakket med anbefalte meg å ta kontakt med oppvekstkontoret slik at de kunne ta saken i forhold til samarbeidsproblemer med skolen. Fastlegen hadde informert om at de opplysningene skolen hadde fått var mer enn gode nok for å utløse tiltak for å kunne hjelpe Henning i skolen. Så da blir vel løsningen å gjøre det. Henning skal på gastroskopi neste uke og forhåpentligvis vil vi få vite hva han feiler, og hvilke medisiner som er best.
Og... Simen fikk plass på Åsane folkehøyskole utenfor Bergen. :-) Det blir spennende.

I dag har vi jobbet mer med kjøkken  og vært og fotografert svanene igjen. og i morgen skal vi i morsdagsselskap hos Julie og Christian. Det blir nok trivelig.

Vanessa mater fugler ved Leirfossen.

Hjemmets ugangskråke...

Hennings lille Hope. Familiens lille rampekatt...... Det dyret der er det merkeligeste jeg noen sinne har hatt i hus. Henning påstår det er vi som er rare og at det smitter over, men sannelig om jeg vet. En katt som samler på kulepenner, det forekommer meg litt sært. Alt mulig rart stjeler hun og enten legger det i matfatet sitt eller så gjemmer hun det under sofaen. Det forsvinner veldig mye rart. Kanskje hun egentlig er en skjære.....

Verden er så travel....

Av og til undres jeg hvorfor jeg alltid har så dårlig tid. Jeg løper fra det ene til det andre og rekker egentlig ingen ting. Jeg skal følge opp unga på all verdens møter...og klart med de suppehuene som vi liksom skal samarbeide med så blir ikke akkurat utfordringene mindre. I dag begynte jeg på jobb klokka sju... ergo måtte jeg gå hjemmefra ti på halv, ned til fellesparkeringen...og "måke" av snøen på bilen.. Noen som sa noe om herlige vinter...hmf.... På jobb har vi kjøkkenuke...og siden vi er den avdelingen som er lokalisert lengst unna kjøkkenet gir det masse trim. Og en smule hektisk hverdag...Så..gjennomgang av alle papirer før plandag i morra.... før vi går på musikksamling...og så svisj tilbake til avdelingen for å kle på englebarna. Det vil si....de skal jo kle på seg selv. Først...bla bla bla...og så bla bla bla og så til slutt bla bla bla.... og bla. Så er vi ute...og jeg oppdager at ingen har låst opp lekeskuret....og drasser med meg de to minste på glattisen tilbake til avdelingen... og henter nøkler....så arbeider vi oss tilbake igjen over hauger med is som har ramlet ned fra taket og bort til de andre. Gudskjelov så har alle det helt fint....og det er flere voksne på vei ut.....såpass mange voksne at jeg kan gå til pause. Jeg må skynde meg å gå til pause. Viktig å få avviklet pausen fort. Men hvor fort får man nå egentlig 30 minutter til å gå.... Ikke fortere enn 30 minutter i allefall. Selv om det for meg noen ganger kjennes ut som fem... Og så skal barna inn....og alle klærne vi tok på før vi gikk ut skal av...pluss alle de andre klærne barna har på seg må vite. For fins det en, bare en eneste søledam, ja da finner de den. På med nye klær, vaske hender og gud som metter liten fugl så sulten jeg er....takk....tar en brødskive straks jeg..... tenker englebarna. Vente.... er et ukjent begrep. Og så er det tid for å sove. Hente vogner, re opp med poser og greier og så skal vi kle på barna igjen...upps...var visst noen som måtte ha en ny bleie..... og endelig sover de... og svarte... jeg skal jo hjem....eller min dag er over. Ut døra...og til Kiwi for å handle svinekoteletter på tilbud.... men nei...ikke en eneste liten kotelett...... jeg kan ikke forstå hvorfor det ikke skulle være det så tidlig på dagen, og begynner så smått å hisse meg opp. Jeg har det jo travelt. Og like før jeg er i ferd med å slå kloa i en ansatt går det opp for meg at det er torsdag. Det er i morgen det er fredagstilbud... eh.....
Jaja..finner noe annet og freser bort til City syk for å se etter rester fra salget .... (Jeg savner såååå KBS senteret....) . Finner ingen ting annet enn 12 poser med kattemat til 66 kroner.... så Bambi blir nå i allefall glad. Hills er vel omtrent det beste man kan få. Jeg har jo tenkt å feite opp den katten. Og ut igjen...og freser ned i Romolslia...peptalk med Simen.... rydde i kattekassen, sette frem mat og vann.... sette på oppvaskmaskinen og vaske badet og toalett og svarte...tiden flyr i godt selskap...jeg skal jo lage middag oppe hos Roger...full fart ut døra og inn i bilen og opp til Roger. ... hvor det bare er å kaste seg i gang med middagen... Utrolig hvor sultne fire mennesker kan se ut for å være.... de formelig sikler over maten, mens jeg jobber med den... Koke koke koke.....bort på bordet...og glefs...det var den middagen.

Nå skal jeg ha kvalitetstid med meg selv...dvs jeg skal lese jobbmailen min, sjekke om Christian har det bra.... jobbe litt med månedsplan og jammen skal jeg ha meg en blund og...før jeg går og reparerer vaskemaskinen... Hurra.

Men en dag skal jeg finne tid til en kopp kaffe med Camilla. Jeg lover. :-D

Når man er i gang...

Og nesten på vei til jobb, en tidlig torsdags morgen. Det er 0,4 minus grader ute....snør.... så jeg må nok ut å børste frem bilen. I dag også. I dag skal vi ha sangsamling sammen med Trine, det er lærerikt, innholdsrikt, underholdende og noe vi ser frem til hele gjengen. Trine har jobbet i musikkmanesjen i Trondheim i mange år og er en ressurs å ha på lån i barnehagen.
Ellers har jeg ikke så mange planer for dagen. Forberede meg på planleggingsdagen i morgen antagelig. Og muligens rydde og vaske litt. Er vel ikke så mye penger å bruke slik på tampen av salget heller. Gleder meg egentlig til lønningsdag. Gleder meg alltid til lønnen jeg. Den kommer hver måned. Samme hver eneste måned. Og jeg har fast jobb. Noen ganger glemmer jeg hvor glad jeg egentlig er for det å ha fast jobb, trivelige kollegaer og fantastiske barn. :-D

Sommerens vakreste eventyr

Sommerens vakreste eventyr var å være med Lene til Anne Just's have i Hune, like i nærheten av Blokhus. Vi hadde i vært i Blokhus så mange ganger, uten å oppdage denne perlen.

Det er et helt fantastisk hageanlegg, utrolig velorganisert, men samtidig veldig sjarmerende kaotisk. Jeg tror jeg kunne gått der en hel dag, eller snarere flere dager. En nydelig varm dag, i en utrolig vakker hage, sammen med Lene som jeg er så glad i, man kan ikke ha det bedre.

For alle som er i nærheten av Blokhus. Besøk Anne Justs have.

http://www.annejust.dk/

Litt søt???

Denne gang var vi en tur i Aalborg zoo....etter mitt ønske.... Uheldig med været også denne dagen....det var kaaaaldt. Men så mye flott å se. Ikke minst denne lekre karen her. Så også kameler, og kenguruer.... Jeg har jo noen av dem hjemme. <3