Så kom Inga og Inga, og nye klær til Simone. Det siste var mer som en overraskelse fra snille Anita. Nydelige klær som Mary Ann Pescala har sydd. De har gått litt i arv de klærne. Nydelig håndarbeid i allefall.

Paula

Noen ganger overrasker jeg meg nesten selv. Bildene blir bedre enn jeg selv har forventet. Og artig er det. Her et bilde av Paula. Lagd av Sissel Skille i 2003. Nydelig dukke denne også.

Inga...og Inga

Her er Inga og Inga. Den ene med bolleklipp og rødblondt hår, den andre med langt blondt hår. Like men ikke like likevel. Er utrolig spent påmå se hvor like de er. 

Karoline. 

Simone

Simone. Denne dukken var laget for ca 16 år siden, og er kanskje en av de mest populære dukkene Sissel Skille har laget. Simone er laget i et opplag på 750 stykker. Da jeg var på utstilling med Sissel Skille i 2009 hadde hun med den orginale dukken på den utstillingen. Hun minner meg om storesøstera mi Kari. Særlig i de orginale klærrne. 

Skilledukker

Sissel Skille

For mange år siden oppdaget jeg en fantastisk dukkekunstner. Bosatt her i Trondheim, og anerkjent over hele verden. Og dengang var disse dukkene bare en drøm. Men nå nesten ti år senere er også jeg eier av noen av disse vakre dukkene. Og kanskje får jeg lære å lage slike en dag også. 😀 Håper et medlemskap i Trondheim dukkemakerforening kan være til hjelp og støtte for den drømmen.

Utsikt fra hytta til min søster.

Er vel nesten ikke finere plass i hele verden.

Dagen i dag, i går og i morgen.

Lenge siden jeg har skrevet her nå, og ser mye er forandret siden jeg var her sist. Ting må læres på nytt. Og det er bare å innrømme, jeg er egentlig ganske deprimert for tiden. Vil ikke være det, men det er ikke alltid slik at man bare kan knipse med fingrene, ta seg sammen og så er alt i orden. Noen ganger tar ting tid. Som nå. Det har vært tunge år, uten at det hverken forklarer eller bortforklarer. Selv jeg trenger tid til å fordøye tap og sorg, og til å åpne opp og se etter nye muligheter. Kanskje ser jeg bare meg selv og hva jeg trenger, og evner ikke gi så mye til andre for tiden, selv om jeg prøver. Positivt på listen er at Christian har jevnlig samvær med Vanessa, og selv om det er lenge siden sist så møter jeg henne ofte. Det er deilig. Hun er ei fantastisk jente. I pinsa var jeg på Aure hos Kari og Kalle. Roger og Henning var med. Og nå har jeg endelig (håper jeg) kommet igang med trening igjen. Jeg må, jeg spiser for mye, rører meg for lite, blir deprimert og lei meg, legger på meg og ikke minst blir ensom. Hvorfor skal forresten livet være så ensomt? Jeg undres i blant. Hvordan får jeg det til. Hvorfor er ikke jeg en sånn dame som har huset fullt av venner og som bobler over av energi. Er det mine barn som smittes av meg eller er det omvendt. Lest forresten i Tara at man skal skrive av seg depresjon og tungsinn og da tenker jeg det er bare å komme igang. Sette ord på ting, få det ned og jobbe for en endring. Og lytte til Sidsel Rasmussen som sier: Tørk tårene, og knytt neven. Du er kvinne og du kan alt, hvis du bare vil og tør.

Savn og sorg

Eller er det omvendt. Det flyter inn over meg som tåke nærmest. Jeg har mistet så mange på få år. Først min far, så Rogers far og nå min mor. Mine foreldre, borte. Jeg savner dem så inderlig. Det hjelper ikke at de var blitt gamle. Ingens øyne vil noen gang se på meg på samme måte. Ingen vil på samme måte glede seg over en klem. Ingen hender å holde i som deres, ingen å glede med små og store ting. Ingen som lytter til historier om mine barn med samme entusiasme. Øyne som glitrer... Lukket for alltid. Jeg savner dem så forferdelig.

Høyresiden

Høyresiden min den er ikke bra....Egentlig er ikke dette en klage,mer som en oppdatering. en beinsplint i høyre ankel, en beinsplint i høyre skulder pluss et avrevet leddbånd og nå en skadet menisk i høyre kne.... Jeg må visst ha kommet i reparasjonsmodus. Det er nesten så jeg ikke tør si noe til legen lenger. Hva som har skjedd med kneet aner jeg ikke.skaden kan komme av at jeg sitter mye på kne på jobb og det er egentlig ikke til å unngå. Spent på hvordan dette skal bli.

Mitt lille land...min lille verden....vår verden.

22.juli 2011. Vår verden blir aldri den samme igjen. En gal mann sprenger en bombe i regjeringskvartalet i Oslo. Den samme gale mannen skyter nærmere 70 barn, unge, unge voksne og voksne på Utøya i Tyrifjorden. 600 mennesker samlet på ett sted. Ikke alle kom hjem igjen. De som kom hjem må leve videre med store traumer for resten av livet. For hvem kan vel glemme noe sånt.

Det er uvirkelig, likevel virkelig. Midt oppe i alt dette står Ingrid. Flotte vakre glade Ingrid, som nettopp ble valgt til leder av Oppland AUF. Jeg er så stolt av Ingrid. Ingrid som sprudler av glede og energi, av drømmer, av tiltakslyst. Ingrid som er den flotteste norske ungdommen jeg kjenner. Jeg gledet meg med Ingrid da hun skrev at hun gledet seg vilt til å dra på sommerleir på Utøya. Jeg smilte inni og utenpå, og gledet meg over alt hun skulle få oppleve. Og så kommer dette.... Jeg leser på nettet at de skyter på Utøya.... og det går sikkert et minutt før virkeligheten siger inn over meg. Det er jo der Ingrid er. På Utøya. Og jeg kjenner hvor skrekken brer seg. Ingrid.

Ingrid kommer fysisk hel hjem igjen. Og jeg er glad og lettet over at hun er hjemme, hos mamma og pappa og lillebror. Samtidig som jeg vet at hun får med seg en ballast som ikke blir lett å bære. Sorg, vantro, smerte, savn, tap av uskyld. Alle som var der ute mister så mye. På grunn av et eneste menneske.

Av og til tenker jeg, hvorfor fylles jeg ikke av hat? Av trang til å drepe dette mennesket som har gjort så mange så mye vondt. Som har skadet barn. Hvordan kan noen skade barn? Det er ufattelig, ubegripelig, fantasien strekker ikke til. Jeg føler bare en tung og inderlig sorg. At noen skulle kunne frarøve oss det fineste som fins, barn og ungdom i blomst, barn og unge med årene og opplevelsene foran seg. Det er så inderlig urettferdig. Og innerst inne tenker jeg...måtte han brenne i helvete, sakte.... mens han ser alt han hadde ønsket seg smuldre opp og forsvinne.

Mitt lille land kommer til å reise seg etter sorgen. Det kommer Ingrid og hennes familie, alle som jeg er så glad i, også til å gjøre. Det skal komme gode dager etter dette. Gode dager hvor norske ungdommer atter skal blomstre, hvor unge politikere igjen skal jobbe for et bedre Norge. Uavhengig av hva dette monsteret hadde ønsket vil Norge bli et godt og flerkulturelt samfunn med plass for alle. Vi skal alle ha plass under samme flagg. Uavhengig av politisk tilhørighet og etnisk opprinnelse.

Vokser og gror...

Egentlig blir jeg litt satt ut av husets beboere av og til. De har en utvikling jeg ikke helt forstår meg på. Ikke jeg selv heller for den saks skyld. Jeg sitter foran pc og gror sammen, og ved spisebordet sitter Henning og påstår at han vokser. Altså blir han enda større enn han alt er...og strekker seg enda lenger opp mot himmelen... Mens jeg repareres..og vokser mer i bredden enn i høyden.. sukk... jeg blir nok kortere og kortere.. og får håpe når jeg kommer til min dauan dag at jeg når over dørstokken. Ei dame jeg kjenner snakket om at vi var kommet i reparasjonsalderen for en tid siden, og innimellom må jeg innrømme at jeg føler meg som en hypokonder. Viktig å ha fokus på det som er postivt sier vennen, og jeg forsøker så godt jeg kan, men begynner å føle meg som guttas farmor, som stadig var syk og slet med et eller annet. Er nesten så jeg blir lykkelig av å få bekreftelse på at det er noe som er gærnt og ikke bare noe jeg tror. Så får man leve med de utfordringene man har fått tildelt. Begynner å bli en del, og noe kan man gjøre litt med, annet må bare være som det er. I fjor... nærmere bestemt dagen før Brages bursdag hadde jeg et rundkast på isen på vei ned til bilen min oppe i Nyveilia. Endte med en tur på skaden, hvor de konstanterte at jeg var forslått, men ellers hel. Og hvorfor i svarte grønne har jeg da ikke vett nok til å protestere på det de sier. Men neida... jeg nikker og bukker og er glad for at de tok seg tid til å se på meg. Nå et og et halvt år etter får jeg vite at beklager, men du slet nok et leddbånd i den skulderen da du falt.. og det kan det snart hende du må leve med ja. Ut og bort. Fordi nå er det gått alt for lang tid siden skaden skjedde. Jada. Men noe kan jo fikses, og derfor sitter jeg nå her og gror og gjør lite annet. Og slik skal det være i en uke fremover. Hurra for meg. :-D

Barndåpen min.

Tror jeg begynner å bli gammel.... i hvertfall i mimremodus, enda bildene jeg har tatt frem er fra min egen dåpsdag, som jeg slett ikke husker. Tror det var i november, og mener jeg var døpt samme dag som Tora og Ivar Torset, Stein Åge Gresset og Svein Magne (et eller annet). Jeg var døpt for andre gang, eller snarere var det vel en stadfestelse av dåpen. Første gang jeg var døpt var dagen etter jeg var født, og jordmor Marit Rønning bar meg til dåpen. 2.gang var det Ruth og Ottar Torset, Marit og Helge Ertvaag som var faddere på meg. Og Ruth som bar meg til dåpen.

Til min far

Ei hand å holde i, et hjerte som banket for meg, tusen minner bak bilder i et album, verden blir ikke den samme uten deg. Allikevel årene og tiden går videre, vi blir alle til støv i en bok, i minnenes verden, du vil alltid leve videre, alltid følge oss videre på veien vi tok. (Heidi 18.mars 2011)


Ikke ofte jeg skriver "dikt" men følte for det i dag. Har mistet så mange de siste årene, mennesker som betydde mye for meg. Og særlig min far. Han var ei hand å holde i, og hadde et hjerte som banket for meg. Jeg var "litjtausa" hans, og vi bytta "nase". Han luktet så rent og godt bestandig, og jeg var så uendelig glad i ham. Selv om han ikke var uten feil og mangler så var jeg glad i ham på en måte som jeg ikke har vært i noen andre. En kjærlighet for far, en for mor, en for mine barn og en for mine søsken, en for min kjæreste og mine stebarn, og også for mine venner og deres familier.

Andre mister også sine, og jeg sørger for dem også. Så dette diktet var kanskje like mye for Jarlaug, mamman til Signe, og for Inga, min søsters svigermor. To fantastiske damer som jeg har vært så heldig å kjenne. Jeg glemmer dere aldri. Og takk for hver en trivelig stund, for all latter og glede. :-)

Tanker i tiden....

Nå om dagen er det mange tanker som flyr igjennom hodet mitt. Vi "bor" i et oppussingsprosjekt, i allefall gjør jeg det, når jeg ikke er hjemme hos meg selv, og det er egentlig ganske krevende. Det er krevende med to hjem og det er ikke minst krevende å holde to hjem ryddige. En annen ting som opptar meg er utfordringen diabetesen gir meg. Eller kanskje er det noe annet, jeg burde nok hatt en tur innom legen og fått tatt de "vanlige" kontrollene. I tillegg pådrar jeg meg forkjølelser og andre uhumskheter som gjør at hodet ikke fungerer som det skal. Nå skulle en tro at det å jobbe med åtte ett og toåringer, ikke krevde all verdens tanke virksomhet, men det gjør faktisk det. En må tenke over alt en sier og være i forkant hele tiden for at dagen skal bli best mulig for disse små. Samtidig har jeg "ansvar for" en og noen ganger flere studenter også som har krav på tankene mine og god oppfølging i hverdagen. Og alle disse små og store menneskene gjør mitt liv til et spennende sted. Men akkurat nå er jeg så sliten.... og syns så synd i meg selv, og føler meg som verdens mest egoistiske menneske. Fordi jeg har alt hva noen kunne ønske seg. Et sted å bo, mat, vann, toalett, dusj, klær, en jobb, en fantastisk flott familie. Verdens beste sønner. Mange som viser at de bryr seg. Og tankene mine går til alle i Japan som ikke har alt det her lenger. Mennesker over hele jorden som ikke får dekket primærbehov som mat, vann, klær, et sted å bo, og ikke minst trygghet.

En blomst til deg :-)

Det er mange jeg gjerne skulle gitt en blomst, og helt sikker deg som leser dette. :-)

Hvordan knyttes historiene våre sammen.

Slekt skal følge slekters gang heter det i en av våre kjære julesanger. Og de gjør jo det, men hvor mye får vi som kommer etter med oss av våre forfedres egenskaper. Min søster påstår jeg ligner min tante Tordis Ikke av utseende, men av væremåte. Og min bestefar mente at vanskeligheter er til for å overvinnes. Og jeg tror det er viktig at man tenker det. Hjelper vel fint lite og sette seg ned og gi opp. Viktig å se etter løsninger og finne måter og veier å gå videre på.
Jeg kan tegne, i allefall litt, men er veldig dårlig til å sy. Noe min tante Tordis, min mor, min mormor, og min søster derimot var veldig gode på. Min mormor jobbet som sydame, i tillegg til å passe hus og hjem for seks barn, en mann, en svoger, en flokk høner og noen kalkuner og sikkert en gris også. Min mor er full av beundring over sin mor, og jeg er ikke noen mindre beundrer av min egen.
Tante Tordis sydde også klær. Og mange andre ting. Hun sydde puter og gardiner, trakk om møbler og var i det hele tatt en veldig spennende dame. Hun døde da hun var 63 og jeg har savnet henne veldig. Tenk om hun kunne fått levd. Det ville betydd mye.

Men som sagt sy..det er jeg ikke god på. Allikevel kjente jeg hvordan panikken bredte seg da jeg oppdaget at symaskinen min ikke fungerte lenger. Død. Virket ikke. Ville ikke sy. Sukk. Så lykken var stor da symaskinen var blitt reparert. Og jeg kan hente den ganske så snart. Så nå lurer jeg litt på hva jeg kan finne på med den. Jeg syns applikering er morsomt. Det trives jeg med å jobbe med. Og har stor sans for ugler. Tror jeg må jobbe litt med saken.

Oldemor Berit Marie, og tante Svanhild.

Berit Marie Husebys 80 års dag. Litj pia er min tante Svanhild.

Her er et bilde av min Oldemor Berit/Beret. Som jeg vet veldig lite om. Selv om jeg har hørt noen historier, så sitter de ikke under huden på meg, slik burde jeg kanskje fått noen andre til å fortelle. Kanskje noen av tantene mine eller onklene mine på min fars side kunne fortelle. Av åtte søsken er det fortsatt fire av dem i live. Og, de er veldig gamle alle sammen.

Jeg var ute og kjørte i sted, Simen som trengte skyss til butikken, og vi snakket om historiene som forsvinner. Ikke bare om hans egne besteforeldre, om de ikke skrives ned, men også mange andre historier om andre mennesker. Ved å legge inn bilder til navnene, historier om levde liv så lever menneskene på noe vis videre.

Jeg har aldri møtt min mormor Tora Mathilde, og heller ikke min oldermor Berit i Bukta. Også kalt "Bæsta ni bukten". Men jeg følte likevel at jeg kjente dem, min mor fortalte så mange historier. Og nå sitter jeg og lurer på hvorfor de ikke ble skrevet ned. Hvordan trodde jeg at jeg skulle klare å huske alle detaljene. Og av en eller annen grunn er alle bildene jeg har i hodet mitt i svart hvitt. De fins ikke i farger. Kanskje fordi jeg bare har sett sort hvitt bilder av dem.

Min bestefar derimot fins både i sorthvitt og fine farger som Kjell Aukrust så fint beskrev det en gang. Og i mitt  hode fins et bilde av en travel mann i grå bukser og med svarte slagstøvler. Og bukseseler. Og enten var han på vei et eller annet sted, eller han satt med regnskapet til Thevik, eller leste avisen, så på tv og hørte på radio. Samtidig. Oppe i disse minnene fins også Tor Erik. :-) Som gjerne slo av radioen for å spille plater, til bestefar sin store irritasjon.