Hvem vi er...

Summen av alle opplevelser, av alle mennesker vi har omgitt oss med og omgir oss med, pluss en del nedarvede gener gjør oss til de mennesken vi er i dag. Pluss litt til, som evnen til å tenke selv. Hvis ikke skulle jeg i utgangspunktet ha vært ganske lik mine brødre ved 10 års alder. Men det var jeg altså ikke. Kanskje fordi jeg var jente, og kanskje fordi jeg mente at det nærmeste man kom himmelen var å sette nesen i en bok. Usosial...tja..til tider ja. Jeg levde nok i min egen verden.
Min søster påstod en gang at jeg lignet på min bestefar, at jeg har en ukuelig vilje til å holde hodet over vannet og klare meg samme hva jeg møter på min vei. Kanskje har hun rett. Av og til må jeg tenke som så at klarte du den, så klarer du den også. Det er bare å brette opp armene og stå på. Allikevel hvem er så jeg. Hvordan ser jeg på meg selv.
Det er ikke alltid like enkelt. Jeg er mor til tre, farmor til ei, kjæresten til en, kollega til mange, søster til fire, datter til to og venn med noen få. Hva mer kan man så si om meg... jo jeg kan tegne litt, male litt, fotografere litt, sy litt, spare litt, trimme litt, litt av alt, hummer og kanari. Som en sjef av meg en gang uttalte, du er som poteten, du kan brukes til alt.
Men hvordan ser jeg så på meg selv, bortsett fra mor og kollega og alt det der. Førskolelærer. Jo, jeg er det, men føler jeg meg som det. Ikke akkurat, jeg føler jeg fortsatt er et lærende menneske, på vei til å bli noe, i ferd med å utvikle meg til noe...underveis...
Kanskje er det egentlig det vi alle er. Vi er underveis, ikke helt ferdig, men på veien til å bli noen... engang.