Sist

På jobb i dag hadde vi en samtale om det å være sist, eller snarere det å være en attpåklatt som man så fint blir kalt. Det er faktisk litt av en utfordring det. For det første blir man grundig "bortskjemt" av ganske mange, det kan jo være positivt. Det som da kan være en utfordring er at like så mange skal oppdra deg, og med hvert sitt syn på barn og barndom.
Så blir man voksen, det er jo noe som for de fleste av oss skjer omkring 20 års alderen. For attpåklatten tar det litt lenger, fordi man er jo minst. Selv når man har passert 40 år er man fortsatt minst. Så for kollegaen min var det at hennes lillesøster, som var ganske så mye yngre enn henne selv nå skulle bli bestemor, mens hun selv hadde barn på ungdomsskolen en snodig greie. Hvordan hadde nå dette gått til.....
Det må jeg innrømme jeg tenkte selv også da jeg skulle bli bestemor. Hva nå? Jeg, bestemor... med en sønn på barneskolen, i fjerdetrinn, nei det var rare greier. Min eldste sønn skulle bli pappa, mine yngre sønner skulle bli onkler. Og jeg bestemor. Attpåtil kunne kjæresten min fortelle at nei, han var ikke så gammel at han skulle være sammen med noen bestemor. (og jeg gikk fem på) Allikevel, nå er jeg, attpåklatten, minst, sist og yngst, bestemor..
Det må være en feil i regnestykket et sted. For jeg har 3 storebrødre som ikke er bestefedre.... Jeg ble ikke sist. Denne gang.