Sur.

Lurer på om jeg ikke er litt sur i dag. Sinna kanskje. Lei. Frustrert. Trøtt. Negativ. Definitivt negativt. Det er mørkt ute. Bente er på sydentur. Tiina ar fått seg en ny "baby", Roger har fått seg gitar, brillene mine er møkkete, jeg er lei av vinteren, og sur.

Lurer på om jeg skal få meg noe jeg og. Lurer bare på hva. En hobby. Bedre plass kanskje. Har vridd hodet mitt for å finne en plass å sette symaskinen. Og ønsker meg to stoler i stedet for to seteren på stua. Så hadde det om ikke annet blitt mer luft her inne. Og lettere for de som liker å sitte å se på tv, nå må de jo søren ta meg snu hele sofaen.

Jeg er lei av å bo trangt, lei av å ha dårlig råd, av regninger og utgifter, ting som går i stykker, mennesker som trenger nye briller og nye tenner og kanskje en bil eller to.

Heldigvis har jeg en katt.

Puffet ris i John Allansgate nr 5

I det siste har jeg tenkt litt på det der med barndom. Min barndom. Og hatt noen tanker om å skrive ned mer om den. Kanskje lage en liten bok. Av og til husker jeg mye, andre ganger lite. Noen ganger tenker jeg at jeg skal lage meg en stikkordsliste, notere ned etterhvert som jeg husker noe og så skrive litt om de enkelte tingene og så glemmer jeg det igjen. Hvorfor er det sånn. Stress sier min kjære, du har for mye år sortere ut og tenke på. Og det er jo sant. Derfor jeg begynte denne blogg greia også. For å sortere litt. Men, forleden dag husket jeg på den første gangen jeg spiste puffet ris med jordbær og melk på. Hos min søster Kari i John Allansgate nr 5. På kjøkkenet sammen med Hilde og Stein Arve. Husker lukten, husker smaken, husker stedet. Ikke hva slags bord de hadde eller stoler. Men husker kjøkkenskapene. Et godt sted å være. Og puffet ris med jordbær og melk på er faktisk ganske godt.

Lørdager

Jeg kan ikke forklare hva det er som er så dyrebart med lørdager. De er dyrebare, og de går så alt for fort. Og jeg rekker liksom ingen ting på lørdager. I dag for eksempel skulle jeg klippe håret mitt. Jeg trenger å klippe håret mitt, det er en trist litt for lang greie. Men har jeg klippet håret mitt, nei. Jeg har ikke det. Det jeg har gjort er å rydde på terrassen og betalt regninger. Det er alltid så morsomt å betale regninger på lørdager. I sær lørdager etter lønning, så rekker man ikke riktig å se engang at det er kommet inn lønn før den er borte igjen. Av og til ønsker jeg at jeg var skikkelig rik.

Bare uheldig, eller steike spike spinna gal...

4 ulykker på to måneder, ja det er faktisk i meste laget. Jeg må innrømme det. Ikke før har minstemann grodd sammen etter en ulykke så er han ute på en ny. Det er etterhvert begynt å bli ganske flaut. Og slitsomt både for ham og oss andre. Av og til undres jeg hvordan han får det til, og tenker hver gang jeg ser de ringer fra skolen, at å nei, ikke nå igjen!!!!!
Vi startet året med at han raste inn i en murvegg i gymsalen i full fart, med det resultatet at han slo av en bit ytterst på skulderen. Neste skade var en forstuet ankel på fotballtrening, påfulgt av en fallskade med hjernerystelse som resultat på skolen, og nå til slutt en kneskade etter hopping i slalombakken. Nok en uke på krykker. Og nok en hoderysting eller to av skolens sekretær som syns det er så utrolig forferdelig med den sønnen min som hele tiden tasser rundt på krykker og med et eller annet bandasjert.

Søndag ble da litt av en opplevelse, jeg hadde vært syk hele helgen, og hadde nettopp karret meg ut av dusjen i et forsøk på å restituere meg selv da telefonen ringer og en opphisset mann kunne fortelle meg at sønnen min var blitt skadet i skibakken, og sendt med ambulanse til sykehuset. Mer fikk ikke jeg med meg. Det var liksom å nei, hva gjør jeg nå, helt i svima og ikke i stand til å kjøre bil surrete i hodet som jeg var. Heldigvis, fikk nå en til å kjøre meg til legevakten og ta i mot det skadde barnet. Hvorpå vi ble sendt frem og tilbake fra røntgen med en mor som knapt klarte å holde seg på beina på slep. Og med sure ansatte som ikke kunne forstå hvorfor mor selv ikke ville trille rundt med sin skadde sønn mellom røntgen og skaden, ikke bare en men to ganger.
Heldigvis, ingen brudd. Skjønt første legen som så på bildene konstanterte at her var det stygge brudd i kneet, gutten måtte legges inn og det straks. Neste lege kunne fortelle at neida, det er bare voksestreker, jeg måtte belage meg på å kjøpe nye bukser, forøvrig kunne jeg få lov å ta gutten med meg hjem.

Gamle bilder.

Jeg har lånt min mors gamle albumer, det vil si to stykker, og nå har jeg scannet sikkert hundre bilder. Det er egentlig ganske spennende. Mange av bildene er så små at man nesten ikke kan se hvem som er på dem, så det blir som å se bildene for første gang. I tillegg gir de bilder av en helt annen verden enn den vi lever i i dag. Det er også spennende. Man lærer noe nytt om mennesker man trodde man kjente godt.

Jeg fant ikke Burre.

Jeg fant ikke Burre, ergo blir det ikke noe bilde. Ergelig. Tro hvor han har blitt av.

Boden var som forventet stappefull av, ja gudene må vite. Jeg lempet ut ti par skistaver, noen ski, fire vinterdekk, en bøtte for spesialavfall, to poser med gamle videofilmer, en pose med klær, to madrasser, en basshøytaler (den er stor) en kjøleboks, to kasser med julepynt, en med gamle donald blader, et gammelt revskinn, en liten haug med gamle barneklær, diverse sameklær, og masse annet dilldall. Ennå kom jeg bare halvveis inn i boden. Og den er ikke stor. Ubegripelig. Men..når sønnen min flytter ut fra den andre boden igjen, får jeg antagelig god plass. Og så bør jeg bli flinkere til å kaste.

Får bare håpe jeg ikke har kastet Burre.

Rydde i boden.

Jeg lurer på hva jeg egenlig har i boden min, og om det er mulig å komme inn i den etter at sønnen min har flyttet inn i den ene boden. Med sakene sine altså. Jeg har ikke stengt ham inne i kjelleren.

Jeg skal lete etter Burre. Finner jeg Burre kommer bilde.

Mimre

Av og til får jeg noen forestillinger om ting jeg skulle ha gjort. Noen ganger kommer jeg i gang med det, andre ganger ikke. I dag stod tilfeldigvis scanneren fremme, og jeg kom endelig i gang med å scanne noen gamle bilder. Ikke så dumt egentlig, for ved å scanne dem inn på en pc, og videre legge dem inn på nettet er de beskyttet mot brann. Og her omkring brenner det stadig vekk for tiden. Det er faktisk ganske skremmende. Jeg har verdier i form av gamle fotografier og de kan ikke erstattes. Så det er kanskje på tide å gjøre et fremstøt for å sikre seg en smule.
Rart å sitte sånn og se på gamle bilder. Og minnes mennesker som forlengst er ut av livet mitt. Ganske rart egentlig hvor mange en blir kjent med i løpet av et helt liv. Noen har jeg beholdt kontakten med, noen har jeg mistet kontakten med, og atter noen er gått bort. Alle har de betydd og betyr noe for hvem jeg er.
Allikevel, enkelte mennesker man møter gjennom livet gjør at man mister noe av seg selv, av den man er, så iblant gjør det godt å se litt i gamle albumer og kanskje finne tilbake til seg selv.

Flyvende Jacob.

Etter å ha blitt oppfordret av kaoskontroll til å legge ut matoppskrifter så er jeg da såvidt i gang. Her er min absolutte middagsfavoritt, med unntak av bacalao, over tjue år. Virkelig verdt et forsøk selv om den måtte se snål ut. Det er bare nydelig.

Flyvende Jacob

2 ferdiggrillede kylling (evt. ferdigstekt kyllingfilet)
ca 1 ts karry
2 bananer
6 dl fløte
½ flaske hot chilisaus (etter eget ønske)
2 pk bacon
½ boks ananas

Rens kyllingen og del kjøttet i stykker. Del bananene i skiver. Legg kylling, karry og bananskivene lagvis i en ildfast form.
Pisk fløten halvstiv og bland chilisausen i fløten. Helles over i formen. Bacon stekes svakt i stekepanne og legges over fløtesausen (gjerne dekke formen).
Legg så på ananas ringer på toppen på retten.

Stekes ca 25 min på 225 gr. C.
Server med salat og ris.

Man kan lage retten ferdig dagen i forveien og sette den i kjøleskapet til dagen etter. Legg da på ananas og bacon rett før steiking. Stek den rett før gjestene kommer.

Lykke til!

kaos kontroll

Nylig lærte jeg uttrykket kaos kontroll å kjenne, og i dag føler jeg at jeg overhodet ikke har hatt kaos kontroll. En dag som har gått i ett fra tidlig morgen til kveld byr på utfordringer, og av og til er det nesten vanskelig nok å huske hva en selv heter og hvilken dag det er. Akkurat det husket i hvertfall ikke jeg i dag. Ting som skjedde i går føltes som om det var en uke siden. Sliten jeg da..nei langt i fra... Tror faktisk jeg kunne ha sovet en uke. Glemmer ting jeg lover meg selv å gjøre hver dag. Er det sånn å bli "middelaldrende", blir verden etterhvert litt for mye å mestre. Jeg vet ikke. Akkurat i dag kjenner jeg bare at jeg er uendelig sliten. Postkassen full av møteinnkallinger, utfordringene i kø på jobb, samt medarbeidere som ikke ser særlig mye annet enn det daglige arbeidet de har gjort de siste tjue årene. Og det er de gode på. De gir masse kjærlighet og omsorg, og det trenger disse minste. Men de trenger også utfordringer og noe å strekke seg mot. Og andre ting enn puslespill og lego. Verden er av og til et merkelig sted å være.


Skulle ønske jeg var en bjørn.

Fortsatt ut på tur og aldri sur.

Vi har vært flinke, både i går og i dag har vi vært på tur. Og det trengs. Det er noen syke hjerneceller oppe i hodet sitt som har fått for seg at jeg skal se ut som en bestemor. Er bestemor ja, se ut som nei. Det må da være grenser. Så nå skal det trimmes. Håper jeg. Har jo kommet i gang flere ganger før også, men av en eller annen grunn sitter kiloene omtrent som spikret. Kan ikke begripe hvorfor. Onde tunger sier det er på grunn av en brus, en pose gullfisker og en dajm på lørdagene, men det kan da ikke være mulig. Det må da være grenser. Om ikke da kroppen min mener den får for lite godsaker. Kanskje det er det som er grunnen...jeg spiser for lite sjokolade. Den tror den må lagre alt jeg spiser.
Det er altså ikke bare lett. Rundt omkring er det all verdens forslag til slankekurer og sunne kurer, og jammen er det ikke reklame for hurtigmetoder for å bli kvitt noen ekstra kilo på også.
Og jeg syter og bærer meg. Kan egentlig ikke fatte hvorfor. "Hele mitt liv" har jeg ønsket meg større pupper og når jeg endelig får så vil jeg at de skal bli mindre igjen. Bare for at jeg skal slippe å bruke str L i overdeler og S i bukser. Så det så.

Sist

På jobb i dag hadde vi en samtale om det å være sist, eller snarere det å være en attpåklatt som man så fint blir kalt. Det er faktisk litt av en utfordring det. For det første blir man grundig "bortskjemt" av ganske mange, det kan jo være positivt. Det som da kan være en utfordring er at like så mange skal oppdra deg, og med hvert sitt syn på barn og barndom.
Så blir man voksen, det er jo noe som for de fleste av oss skjer omkring 20 års alderen. For attpåklatten tar det litt lenger, fordi man er jo minst. Selv når man har passert 40 år er man fortsatt minst. Så for kollegaen min var det at hennes lillesøster, som var ganske så mye yngre enn henne selv nå skulle bli bestemor, mens hun selv hadde barn på ungdomsskolen en snodig greie. Hvordan hadde nå dette gått til.....
Det må jeg innrømme jeg tenkte selv også da jeg skulle bli bestemor. Hva nå? Jeg, bestemor... med en sønn på barneskolen, i fjerdetrinn, nei det var rare greier. Min eldste sønn skulle bli pappa, mine yngre sønner skulle bli onkler. Og jeg bestemor. Attpåtil kunne kjæresten min fortelle at nei, han var ikke så gammel at han skulle være sammen med noen bestemor. (og jeg gikk fem på) Allikevel, nå er jeg, attpåklatten, minst, sist og yngst, bestemor..
Det må være en feil i regnestykket et sted. For jeg har 3 storebrødre som ikke er bestefedre.... Jeg ble ikke sist. Denne gang.

Hvem vi er...

Summen av alle opplevelser, av alle mennesker vi har omgitt oss med og omgir oss med, pluss en del nedarvede gener gjør oss til de mennesken vi er i dag. Pluss litt til, som evnen til å tenke selv. Hvis ikke skulle jeg i utgangspunktet ha vært ganske lik mine brødre ved 10 års alder. Men det var jeg altså ikke. Kanskje fordi jeg var jente, og kanskje fordi jeg mente at det nærmeste man kom himmelen var å sette nesen i en bok. Usosial...tja..til tider ja. Jeg levde nok i min egen verden.
Min søster påstod en gang at jeg lignet på min bestefar, at jeg har en ukuelig vilje til å holde hodet over vannet og klare meg samme hva jeg møter på min vei. Kanskje har hun rett. Av og til må jeg tenke som så at klarte du den, så klarer du den også. Det er bare å brette opp armene og stå på. Allikevel hvem er så jeg. Hvordan ser jeg på meg selv.
Det er ikke alltid like enkelt. Jeg er mor til tre, farmor til ei, kjæresten til en, kollega til mange, søster til fire, datter til to og venn med noen få. Hva mer kan man så si om meg... jo jeg kan tegne litt, male litt, fotografere litt, sy litt, spare litt, trimme litt, litt av alt, hummer og kanari. Som en sjef av meg en gang uttalte, du er som poteten, du kan brukes til alt.
Men hvordan ser jeg så på meg selv, bortsett fra mor og kollega og alt det der. Førskolelærer. Jo, jeg er det, men føler jeg meg som det. Ikke akkurat, jeg føler jeg fortsatt er et lærende menneske, på vei til å bli noe, i ferd med å utvikle meg til noe...underveis...
Kanskje er det egentlig det vi alle er. Vi er underveis, ikke helt ferdig, men på veien til å bli noen... engang.

Ut på tur.

Det er merkelig hvordan trivselsvekten slår seg godt til rette på en "gammal skrott". Har en følelse av å bli rundere og rundere for hvert år som går. Noen runder med kortison hvert år gjør heller ikke situasjonen bedre, så nå må noe gjøres. Men hva, jo man går på tur. Ute-regn...mja..kan man finne på en unnskyldning så gjør man jo det men... snart er det vår, diverse konfirmasjoner, en 40 års dag, og ikke minst badesesong. (Akkurat som om jeg har tenkt å bade). Så da er det bare en ting å gjøre, dra på seg ytterjakke, lue og votter og legge ut på tur.
Vi klarte faktisk å holde god fart i nesten en time, og kom hjem passe slitne og godt fornøyde. Utrolig hvor fornøyd man blir med seg selv av å komme seg ut en liten tur. Og tenk så fornøyd Trondheim kommune blir i år hvis jeg klarer å holde sykefraværet mitt ned i null. Det hadde vært noe det. Pluss at jeg ønsker å bli ti kilo lettere. Slik kan jeg kanskje komme inn i tantes gamle fløyelsjakke igjen. Det hadde vært noe. Så, ut på tur, aldri sur. :-)

Middag

Middag er en fantastisk greie som fins i mange variasjoner. Så langt så vel. Men, det er alltids et men, så fins det de som ikke liker ditt, og som ikke liker datt. Og så skal det passe lommeboken, og helst ikke være det vi spiste i går eller i forgårs.
Det var så mye enklere da jeg var lita. Da hadde vi fisk seks dager i uka (dog i forskjellige varianter ) og så hadde vi kjøttkaker, og dessert på søndager. Av en eller annen merkelig grunn så forbinder jeg søndager med min mor som står ved vedovnen på kjøkkenet og lager sausjevning, mens jeg skulle på søndagsskole, koste hva det koste ville. Til og med på morsdag måtte jeg på søndagsskole.
Variasjon i fiskekosten var det jo. Det var kokt sild, og spekesild, og sildsuppe. Så var det kokt torsk, og salt torsk og kokt sei, og stekt sei, og salt sei. Og var man riktig heldig så vanket det en makrell dann og vann. For ikke snakke om det midtnorske fenomenet baill. Saltfeskball, blandaball, sildball, fiskball... det fantes mange varianter, og jeg må si jeg har en svakhet for sildball. Noe jeg har en følelse av at jeg er alene om. I hele verden.
Hadde vi salt fisk så vanket det gjerne potetstappe i tillegg. Og havregryn suppe. Veldig veldig lenge siden jeg har laget havregrynsuppe. Tro om guttene mine vil like det. Antagelig holder det at jeg lager suppe til meg selv.
I dag skal gutta ha saltfisk med og uten fisk og stappe. Den ene spiser bare stappe, nesten, og den andre vil helst bare ha fisken. Begge to spiser veldig gjerne grillet laks. Som selvsagt omtrent er den dyreste fisken man kan få.
Fint skal det være.
Takk og lov for at menneskeheten slipper å spise sildsuppe. Det er grusomme greier. Spekesild derimot syns jeg er skikkelig snadder den dag i dag, men barna, jeg tror det går både år og snø før de forsøker seg på silda.
Da tar de nok heller en pizza grandiosa. Uten paprika.

Min kunstneriske sjel...

Den ligger litt i dvale sjelen min, det er så mye jeg har lyst til å uttrykke, men når jeg skal i gang så er det som om det hele stopper opp. Så kanskje er tiden inne for å lete etter litt inspirasjon.
Elin er en inspirasjon i seg selv, med vakre bilder, med en indre sjel i. Selv har jeg lyst til å male, lyst til å sy, lyst til å lage ting i keramikk...og så er det jeg gjør å fly rundt å ta bilder... Og der har jeg jo Trondheim foran meg, med et hav av små detaljer. Bilder som helt sikkert andre har tatt, men ikke sett med mine øyne. Så det blir nok en dag med kamera i byen, rundt Nidarosdomen og på havna, og kanskje kan noe av det jeg tar bilder av overføres til lerretet også.

Her er også litt inspirasjon å hente. Hos Anne som jeg hadde som lærer på videregående i Kristiansund.

http://www.annegundersen.com/hjem.htm

For langt unna.

Det føler jeg akkurat nå. Jeg for langt unna. For langt unna min mor, for langt unna min far, og de føler ganske sikkert at de er for langt unna hverandre. Tror ingen kan sette seg inn i hvordan det er å være uten hverandre når man har vært sammen så å si daglig i over 60 år. Det er en uendelig lang tid å være sammen med det samme mennesket nesten hver dag, bare avbrutt av at min mor noen ganger var på besøk hos sine søstre, hos min søster, eller på reise for å lære seg porselensmaling. Ellers har de to stort sett hvert sammen. Og nesten ikke vært borte fra hjemmet heller. Før jeg ble født, fordi jeg skulle bli født, lå min mor en lengre periode på sykehus, det må ha vært vanskelig for de som var igjen hjemme. Og i sær for min søster som da fikk oppsikten med tre brødre pluss min far.
Det hendte seg jo at de to drog på ferie. Jeg var med noen ganger, og de to var egentlig helt fantastiske å dra på ferie sammen med. Og jeg var virkelig med, det er ikke slik som i dag når det er barna som drar på ferie og foreldrene som er med. Alt man gjør er lagt opp som barneaktiviteter med turer på stranda, på lekeland, til svømmebasseng og med middag et eller annet sted der man serverer pizza. Å være med mine foreldre var noe helt annet. Vi drog og så på kirker, på museum, vi var på Maihaugen, på Verdens Ende, og jeg husker ikke alt. Og vi spiste der vi bodde, med mat tilberedt på fars blå primus. Om vi da ikke fant et sted de serverte kjøttkaker. Så var det å stå grytidlig opp neste morgen, for når man er på ferie står man tidlig opp. Helst før solen. Og så drar man på shopping, eller kjører 50 mil til neste stoppested. Når man er på ferie skal man helst ha med seg alt på kortest mulig tid.
Når mine foreldre drog til Sverige fikk jeg være med, slik at de fikk med seg min sukkerkvote hjem. For den gang var sukker dyrt i Norge, og de syltet og saftet alt de hadde av bær og frukt på gården, for å ha gjennom neste vinter.
Nå er syltetøy og saft usunt så det spiser vi nesten bare på julaften. Og jeg trøster meg med at geitosten har et svært lavt fettinnhold slik at det antagelig ikke er farlig å spise den.

Venting

Vente og vente... ofte går dagene, ja gjerne livet med til det. Vi venter på noe hele tiden. Venter på at noen skal bli ferdige i dusjen eller på do. Venter på frokost, venter på lunch, venter på at arbeidsdagen skal bli ferdig, venter på at køen skal forsvinne, venter på middag, venter på at det skal bli tid for å legge seg, og på at dusjen og doen skal bli ledig igjen.

Vi venter på gode og på dårlige nyheter. Venter på at telefonen skal ringe, venter på besøk. Kanskje særlig det siste. Snakket nettopp med min søster, og min far venter. Venter på besøk, venter på å få vite hva som skal skje, venter på resulateter av prøver, venter på neste gang noen ser innom døra til ham. Slik er det å være på sykehus. Venter på å bli bedre, venter på å bli frisk. Venter.
Når man er gammel er det lettere å se tilbake enn å se fremover. Jeg er kommet så midtveis i livet at jeg ser både tilbake og fremover. Og jammen litt sidelengs også. Sidelengs på livet til barn og barnebarn, undres på hvordan deres liv vil bli.
Og i mens så venter vi. Undres hva som vil skje i morgen.

En musikalsk aften...

Her spilles det gitar for fulle mugger, om man kan si det sånn. Tre stykker på gitar, og en som spiller guitar hero... her er aldri kjedelig. En kan spille gitar, to vil veldig gjerne lære seg å spille gitar. Og innimellom spiser de pizza. Jeg spiser sjokolade. Det er tross alt lørdag.
Simen har dratt på kino, med kompisan sine. Bra så har han en fin kveld også. Ellers er det som lørdager flest. De krangler litt, og flirer masse disse gutta våre. Tror egentlig de har det ganske bra. Tro hva de husker fra sin barndom om tredve år.

Barndom

Barndom er en merkelig greie, og som voksen en greie med et underlig sammensurium av rare minner. Husker vi riktig, har det virkelig skjedd eller er man litt på jordet. Og hvor skal man begynne, hvilke minner skal man gripe tak i, det er jo så mange. Som da jeg fikk sparegris hos Rasmus, da min søster giftet seg, Burre som jeg fikk hos Kalle, da jeg, Tove og Sigrun malte mor og fars seng med gullmaling, og brukte opp alle eggene til eggedosis. En gang jeg og Sigrun lå an for å få kjeft la vi oss i ei seng og lot som vi sov, barn som sover kan man da vel ikke kjefte på. Vi blafret visst veldig med øyenvippene...
Alle menneskene i min barndom, Mor, far og alle søskena mine, søskenbarn og tanter og onkler, Ivar og Jane, Lalla, gammel Kresten i nabogården, han hadde alltid peppermyntedrops. Hvorfor fins det ikke peppermyntedrops lenger. Rasmus som ville ta den gulin... og som beskyldte Kari for å jukse når de spilte amerikaner... Bestefar som så på tv, hørte radio og leste avisen samtidig.... Det var helt sikkert kjedelig når jeg var liten og, men jeg kan ikke huske at det var kjedelig. Dessuten hadde jeg Hilde og Stein Arve. :-)