Sorg.

Sorgen sitter under huden, er flyktig som en latter, og kan spise deg opp innen ifra.
Jeg har alltid tenkt at jeg skulle ha fokus på gleden ved å ha kjent det mennesket jeg mistet. At det skulle være en slags grunntanke i følelsene mine når jeg mistet noen jeg var glad i. Og kanskje har jeg klart det på mange måter. Da far gikk bort ble det allikevel ikke sånn. Følelsene mine har blitt sittende fast i det jeg har mistet for fremtiden. Alle besøkene, alle klemmene, alle måltidene vi har delt. Alle minnene vi har delt. Tanker og følelser. Viten om at han elsket meg på tross av alle mine feil og mangler. Gleden jeg hadde ved å være sammen med ham. Sorgen som sitter så dypt i meg over at jeg ikke skal det mer.
Jeg trodde det å gå på gravstedet ville gi lindring. I stedet gir det meg bare tomhet. Han er ikke der. Hvor er han? Det er kanskje det vanskeligste. Hvor ble han av. Han døde, han drog i fra oss, men hvor. Hvorfor er dette så vanskelig å akseptere. Han var en gammel mann, og mett av dage, men allikevel så hadde han så mye uopplevd, så masse han ikke rakk å gjøre, så masse han ikke rakk å lære. Vi kjente ham alle på forskjellige måter, for meg var han det undrende nysgjerrige mennesket som så gjerne ville oppleve og lære. Han strålende smil. Jeg har mange mange gode minner og en dag blir det lettere å ta de frem også. Akkurat nå så savner jeg ham bare så inderlig.